Ord for dagen

Tilregnet

«Slik priser også David et menneske salig når Gud tilregner det rettferdighet uten at det har noen gjerninger.» (Rom. 4, 6)

Her sies det i klare og bestemte ord at et menneske kan være rettferdig for Gud selv om det ennå kjemper med synden. Det står utrykkelig at når Gud rettferdiggjør et menneske, skjer det ikke ved at Han utsletter synden av dets vesen og gjør det syndfritt i seg selv. Nei det skjer ved at det blir tilregnet rettferdighet.

Vi blir gjort rettferdige ved at Gud tilregner oss en rettferdighet som ikke finnes hos oss. Derimot tilgir og skjuler Han våre synder. Da ordet rettferdiggjør kanskje kan være tvetydig for noen, bruker apostelen her ordene til regne rettferdighet. Senere forklarer han det med Davids ord om at det menneske er salig som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er det menneske som Herren tilregner rettferdighet uten gjerninger; det prises salig, og dermed er det sagt at det ikke finnes rettferdighet i dette menneskets eget vesen. Det menneske som Herren ikke tilregner synd. (Rom. 4, 6 - 8). Samtidig betyr det at syndene fremdeles finnes hos den troende, men de tilregnes ikke, de skjules.

Skriftens viktigste oppgave er å forkynne Kristi stedfortredende gjerning og Hans rettferdighet som tilregnes den synder som tror på Ham.

Kristus vår rettferdighet… 6 dag

Utvalgt i Kristus

«Han utvalgte oss I Ham, før verdens grunnvoll ble lagt ». (Ef. 1,4)

Vår utvelgelse grunner seg derfor ikke på noe i oss selv. Før vi ble født, før himmel og jord ble til, ja, før verdens grunnvoll ble lagt, utvalgte Gud oss til sine barn og arvinger.

Da må det være klart at han ikke så på noe hos oss, men helt og fullt på Kristus alene. Om vår synd var tusen ganger større, kunne den likevel ikke gjøre denne utvelgelse til intet og hindre vår frelse i Kristus. Denne frelses grunnvoll er så fast og sikker, at verken vår synd og vårt hjertes ondskap eller djevelens raseri rokker ved den.

Om din synd er tung og svær i vektskålen, så veier det Gud har gjort likevel tusen ganger mer. Mener du med din omvendelse, din anger og bønn å legge noe til din frelse, så kommer du for sent. Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. I Kristus, - ikke i deg eller meg eller noen annen. Med Kristus har Gud gjort opp vårt regnskap, og i Kristus er han en forsonet Gud for alle syndere.

Før noe menneske kunne be ham om noe eller bevege ham til noe, ved sin anger og forbedring, utvalgte han oss. Han gjorde det fordi «han i sin vilje besluttet det, til lov og pris for sin herlige nåde». Vår frelse er like fullt Guds verk alene, som hele universet er hans verk.

I Will Rise !

Hans nåde er nok !

2 Kor. 12, 1 - 9

   1 Jeg må altså rose meg, enda det ikke er til gagn. Men jeg kommer nå til syner og åpenbaringer fra Herren. 2 Jeg kjenner et menneske i Kristus - om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - en som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel. 3 Jeg kjenner dette menneske - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. 4 Han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale. 5 Denne mannen vil jeg rose meg av, men meg selv vil jeg ikke rose meg av - uten av min skrøpelighet. 6 For om jeg likevel skulle ønske å rose meg, ville jeg ikke bli en dåre. For det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for at ingen skal ha høyere tanker om meg enn det han får ved å se meg og høre meg. 7 Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. 8 Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. 9 Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.

   Paulus er en sann evangelieforkynner, en sann nådeforkynner, men han er også en sann læremester i kristendomsutøvelse. Altså et sant forbilde.
   Altså da ikke slik å forstå, at se nå her hvor fantastisk flott jeg lever som en kristen, i betydningen: Se hva jeg får til - og bli nå lik meg! Nei, men han er i sitt liv, i sitt samfunn med Herren blitt en åpenbaring av hvordan Herren tar seg av sine, og hvordan en sann troende ser på ting.
   Vi skal sette opp en kontrast nå - Per Nordsletten var en forkynner som reiste i vårt land, sto i vekkelser og førte mange til tro på Jesus ved den nådegave som var gitt ham - sangene hans har vi i Sangboken vår, og i en av dem leser vi: «Ifra hode til fot, Hjertets innerste rot, Kun en eneste masse av synd!» Kunne han ut fra dette han her hadde sett i samfunn med Herren, vitne som vi ofte hører det i dag: Du vet vel om at jeg er verdifull!
   Nei, men nettopp på grunn av dette var det en som var blitt så uendelig verdifull for ham - nemlig Han som var kommet til jord for å være en frelser for slike noen!
   «Dog får jeg være Kristi brud, Å du forunderlige Gud,» som han uttrykker det i en annen sang. Dog! Altså til tross for denne min elendighet! Det klages så ofte over at det ikke er vekkelse i våre dager - og når det er, så er det så lite gjennomgripende. Det rører bare mennesket på overflaten, likesom. I følelseslivet. Det er vel ikke å undres på at det ikke blir vekkelse, når sannheten ikke blir forkynt, eller tildekket! Hva slags vekkelse skulle vel det bli? Ikke av Gud iallfall! Det forstår vi jo.
   Paulus skriver her, at han måtte ha en torn i kjødet, for at han ikke skulle opphøye dette sitt eget. For at ikke det som var av ham selv, skulle vokse og virke. Det sier oss noe særdeles viktig - dersom vi vil høre og la oss lære av Guds ord - både om oss selv, og hvordan Gud i sin hellighet ser på dette vårt eget.
   Hva tror du henger der på Golgata kors? Jesus vil du vel si da. Ja, det er rett det, men hvorfor henger nå Han der, Han som var både rettferdig, hellig og uten synd både i kjød og gjerning? Hvorfor henger Han der? Jo, som vi synger det i en annen sang: «Fordi dine synder er der.» Dine synder er der! Og så kan vi vende tilbake til Per Nordslettens sang: «Kun en eneste masse av synd.» Det er altså du, med alt ditt, som henger der i Ham! Så mye er det verd for Gud!
   Men Gud er ikke uten nåde! Det er vår redning! Det er ingen redning i å være en stor synder. En skulle nesten tro det, når en hører enkelte vitne. Men det er heller ingen redning i å være en mindre! Det er det vel enda flere som forsøker å trøste seg til - at det må da bedre min situasjon innfor Gud noe iallfall, at jeg ikke er blant de største forbrytere! Men det gjør ikke det! Det eneste som bedrer din situasjon innfor Gud, det er nåden i Guds hjerte, og at du derfor tar din tilflukt til den, der den er åpenbart deg - nemlig i Jesus Kristus, Hans liv, Hans gjerning og Hans død! Gud naglet deg og ditt til korsets tre, og der skal du få regne med at det fremdeles er i Guds øyne, når all slags ondt veller opp i deg fra denne giftige kilden i ditt eget hjerte. Det har allerede fått sin dom, og er tatt bort fra Guds åsyn!
   Hvorfor tror du de gamle ba slik i kirken: «Som har krenket deg i tanker, ord og gjerninger, og kjenner den onde lyst - eller onde begjær som de sa det i riktig gamle dager - i mitt hjerte?» I mitt hjerte! Og hvorfor tror du de vil ha dette bort i dag? Jo, fordi lyset går ut! Og går det ut, da blir vi jo stående igjen i mørket, og da må vi prøve å innbille oss ting, så godt vi kan, men vi ser ikke lenger klart!
   Som forkynner setter jeg så pris på det Paulus skriver her: Han taler om det å rose seg mot disse som kritiserer ham - han kunne godt gjøre det, sier han, for det han sa ville være sant, men tilføyer så: «Men jeg lar det være, for at ingen skal ha høyere tanker om meg enn det han får ved å se meg og høre meg.» (v.6). Alt dette skrytet av mennesker! Nei, la meg få høre om Jesus!
   Som det fortelles om en som begynte på misjonsskolen Fjellhaug for mange år siden - han hadde vel forventninger med tanke på alle disse kjente navn han nå skulle møte ansikt til ansikt - hva sier han så? Jo hør!: Jeg ble forundret over hvor små de store var.
   Nei, likesom Den Hellig Ånd selv er kommet for å herliggjøre Jesus, og ikke seg selv, er det også vår oppgave!
   Paulus var rykket inn i den tredje himmel - det vitner han om, men selv da som om det bare skulle være en han kjente - men om det han så og hørte der, sier han, at det er «det ikke er tillatt for et menneske å tale.» (v.4). Det var usigelig! I dag kan du gå til kristne bokhandler og kjøpe den ene bok etter den andre som mennesker som angivelig skal ha vært i himmelen. Er det usigelig det de har sett og hørt der, der de har vandret omkring med Jesus, som de hevder? Nei, de har jo skrevet bøker om det!
   Hold deg langt borte fra det! Jeg skal gi deg iallfall to ord til som avslører dette, i tillegg til det vi nå har hørt av Paulus. Det er ord av Jesu egen munn: Først svaret den rike mann i fortapelsen får av Abraham, da han ber om at Lasarus, som også var død, måtte sendes til hans brødre med vitnesbyrd - for da ville de nok komme til tro. Hør Herrens ord: «Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.» (Luk. 16,31).
   Men nå i våre dager skulle Jesus altså nettopp satse på dette?
   Et annet ord av Herren: «For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!» (Mt. 23,39).
   Vi ser kun Jesus i Den Hellige Ånds vitnesbyrd om Ham!

   Til slutt, noen ord om denne berømte tornen i kjødet. Når folk taler om torn i kjødet, så omtales det gjerne som en ren plage. Som om Gud skulle ha noen glede i å plage mennesket. «For det er ikke av hjertet Han plager eller bedrøver menneskenes barn,» står det. (Klag. 3,33). Han gjør det altså - Han plager og bedrøver menneskenes barn, men ikke av hjertet! Det er altså ikke plagen i seg selv som er av Guds hjerte, men frukten av den. Det er fordi det må til, om du skal bli berget, eller brukelig for Han, så lenge du er her. Hvor mange er ikke blitt stanset opp, og berget for evigheten nettopp ved at det kom noe på i livet - og hvor mange er ikke blitt bevart hos Herren ved det samme? Ja, det vil først evigheten åpenbare! Gode dager er ei alltid det beste!
   Det er jo dette som åpenbares oss i det som skjedde med Paulus her. Det var til gagn for Paulus dette - og også for de mennesker han skulle forkynne for - det bevarte ham i nåden! Uten dette ville Paulus gått tapt! Han fikk denne plagen som en gave! Heller ikke han så det av seg selv, før Herren åpenbarte ham det - tre ganger ba han derfor om at den måtte bli tatt fra ham. Og hør hva denne plagen, denne tornen var: «En Satans engel som skal slå meg!» (v.7). En Herrens apostel plaget av en demon! kan det være mulig? Ja, det var ikke bare mulig, det var endatil en Guds gave! Men så er det jo mulig også i dag!
   Hør! Du skal få be Herren fri deg fra alt som måtte plage deg her på jord - og gagner det deg, så gjør Han det og i sin tid, det har du Hans ord på - men du skal slippe å tro at det er noe galt i ditt gudsforhold om det ikke skjer!
   Det er dette som er så velsignet med det sanne Guds ord - det setter i frihet! Under alle forhold skal du få regne med nåden, du som har tatt din tilflukt til Ham! Det eneste som viser deg med full sikkerhet, at Herren elsker og vil ta imot også deg, er Golgata! Er dette at Han sendte sin Sønn hit ned!
   Din skrøpelighet, som du nok ofte ser som et hinder, det er tvert imot Guds mulighet! Det så Paulus gjennom dette. Paulus ble vis! Paulus fikk et svar på sin bønn, som gjorde ham vis, og denne visdom deler han så med oss: «Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.» (v.9).
   Du blir vel heller skremt du, når du ser og erfarer din skrøpelighet? Men igjen: Den er Guds mulighet! For det er Kristi kraft som skal gjøre det - det er Kristi kraft som skal virke i verden, ikke du! Men jeg må vel erfare Kristi kraft i meg? Var det det Paulus erfarte? Nei, han erfarte jo egen skrøpelighet! Men da han visste at Kristi kraft derfor var virksom, gikk han i tro!
   Å, vi har mye å lære, ikke sant? Men sier Herren: «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Joh. 8,32).
   Hva sier så Ordet om Guds sanne menighet i verden? Vi skal ta med ett og samme ord både fra Det Gamle Testamentet og Det Nye, og se at det alltid har vært slik: Først David: «Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.» (Slm. 44,23). Og så Paulus, som henviser nettopp til dette ordet fra Salmenes bok: «Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår.» (Rom. 8,36). Slaktefår! Men i disse elendige er altså Guds kraft virksom i verden! Ikke i de store, men i de små! Og da kan vi jo spørre: Er det blitt mørkt i vår tid?
   Hvor er du, min venn, som sitter her i kveld, i forhold til dette?
   Hans nåde er nok!

E.K

Våkn opp!

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6

Rom. 13, 11 - 14

   11. Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er inne da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen. 12. Det lir med natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen. 13. La oss ferdes sømmelig, som om dagen - ikke i svir og drikk, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse. 14. Men ikle dere Herren Jesu Kristus. Og ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær!

   Våkn opp! Guds ord taler mye og alvorlig om dette med åndelig søvn, åndelig årvåkenhet, åndelig edruelighet o.l. - og her skriver altså apostelen om det til romermenigheten den gang! Vi tenker gjerne: Kunne det være nødvendig? Vi har - ikke minst gjennom de karismatiske strømningene de siste tiårene, fått et tilnærmelsesvis glansbilde av de første menigheter. Der var det likesom som det skulle være!
   Du skal ikke ha lest særlig lenge i apostlenes brever til disse menighetene, før du mer enn aner, at det var slett ikke den sanne situasjon. Ta bare for deg den tragiske situasjon i galatermenigheten. Det er vel den avsporing som ligger nærmest for oss, som gjerne regner oss til den mer konservative fløy av den lutherske greinen. Å begynne å regne med lovgjerninger i frelsens sak. Eller for å si det på en annen måte, som vi kanskje skjønner bedre: Å begynne å regne med vårt kristenliv i frelsens sak! At vi lever slik og slik, og ikke slik og slik! At vi gjør det Gud byder oss i sin lov rett og slett!
   Kanskje begynner denne avsporing å rykke innpå oss da? Det er en avsporing! Det kan vel knapt ropes høyt nok. Hei min kjære venn, du går fortapt! Det er ikke gitt oss mennesker noe annet til frelse og salighet enn Jesus Kristus og Ham korsfestet!
   Er det sant det du vel vitner så ofte om - er det virkelig sant - hvordan kan du da begynne å tenke på dine gjerninger og ditt liv i denne sammenheng da? Det ene slår jo det annet i hjel! Våkn opp! Eller som apostelen forkynte galaterne: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?» (Gal. 3,1-3).
   Trengte du å høre dette igjen? Denne avsporing har gjort ordet galater til et skjellsord i kristen sammenheng i all ettertid! Likevel er det så få som frykter for denne avsporing - og årsaken er vel den at den synes så tilforlatelig for det kjødelige menneske - det kristeligreligiøse menneske. Man søker jo bare å øke sin fromhet! Det må vel være bra!
   Men korintermenigheten da - hva med dem? Jo, der finner du karismatikeren. Ikke den ekte som det dufter liv av, fordi han lever i evangeliets frihet, men den det dufter død av, fordi han lever under lovens vilkår! Han som har fått sin trøst mer og mer i det han opplever, føler, det som skjer osv. Det er til disse apostelen skriver det velkjente ord: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor. 2,2).
   Det er ingen apostel som kan skrive med autoritet til slike i dag, derfor svermer de også fritt alle vegne - men denne apostelens ord, står der jo fremdeles, så de er uten unnskyldning, om de ikke vil legge øret til det, og ta det med seg innfor Herren i en sann ransakelse.
   Dette vi ser her i dag, har ikke sin årsak i at evangeliet forkynnes for fritt, som enkelte hevder, og vi burde ta loven mer i bruk - det har sin årsak i avkristning! Og hva er nå egentlig avkristning? Mange tenker da først og fremst på at man forlater kristne normer i samfunnet, spredning av umoral i det offentlige rom o.l., men det er jo bare frukter av avkristning. Avkristning er jo et frafall bort fra Kristus! Man har ikke lenger med Jesus å gjøre! Og da har dette noe med evangeliet å gjøre! Det er ikke et sant evangelium - det vil si, Guds evangelium, man møter, men et som er ispedd lov og moral! Etikk er blitt en del av evangeliet! Ikke nødvendigvis bevisst hos alle, men det er likesom blandet inn i deigen, slik at du får det med deg nærmest umerkelig! Det er en åndelig forførelse som sniker seg inn, hvor lov ikke lenger får være lov, og evangelium ikke lenger får være evangelium!
   Hva er da evangeliet? Paulus sa det jo blant annet i det verset han sendte til korinterne: «Jesus Kristus korsfestet!» Jesus fra Nasaret helt og holdent gjeldende i ditt sted innfor Gud! Ja men, dette handler da ikke om deg - det handler om Jesus!
   Hva gir han så for dette selvstrevet ditt? Det er harde ord: «Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere!» (Gal. 5,12).
   Dette skriver han om dem som fører andre inn under en slik lære!
   Da først begynner vi kanskje å skjønne noe av den umoral, som brer seg langt inn i våre rekker i dag! Slik begynner da også teksten vår, at «vi må våkne opp av søvne!» En sovende kan da ikke gå ut i kampen - det forstår vi jo, når det gjelder alminnelig strid. Han må jo først våkne! Men det gjelder ikke noe mindre i åndelig strid! Først må du våkne! Ellers blir du jo farlig - men farlig for dem du ikke skulle være noen fare for! Du hugger mot dem du skulle kjempe med og for, og stiller deg som støtte for dem som angriper Guds rike!
   De åpenbare angrep som vi ser en del av i dag, er jo ikke farlige. Til og med verdslige mennesker ser hva det er. Det er verre med den åndelige gift som sprer seg som en nærmest usynlig tåke, og lammer og forvirrer! «Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg,» sier apostelen oss. (Ef. 5,14).
Kristus må lyse for deg, ellers går du feil! Ja, du er nødt til å gå feil - for Jesus er lyset du har fått å vandre i! «Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh. 8,12).
   Når det gjelder livet vårt her på jord som kristne - hvordan kan det være mulig, at vi må innprente at kristne ikke skal leve i det Guds ord fordømmer som synd? Når vi sier at dette ikke er det avgjørende for din frelse, så tenker mange - ja, men da kan jeg jo bare leve fritt i det! Hvordan kan du komme på den tanken, dersom du lever med Jesus? Synes du Jesus og synd går greit sammen? Døde ikke Han for syndens skyld?
   På bakgrunn av dette - la oss spørre: Hva er da årsaken til at dette er så utbredt iblant oss i dag? Svaret burde jo være innlysende! Man lever ikke med Jesus!
   Her nevnes flere ting - tenk bare på dette: «- ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær.» (v.14). Hvordan kler du deg? Hvordan fremstår du for det annet kjønn? Du som er en kristen ungdom, hvordan og ved hva vil du vinne deg en kristen ektefelle? Ved seksuell utstråling? Tror du virkelig det er den rette vei for en kristen? Da vil jeg igjen spørre: Lever du med Jesus?
   «Svir og drikk, utukt og skamløshet,» blir jo også stadig mer utbredt blant kristne dessverre - men noe vi nok skulle stanse mer for er dette han skriver: «- i strid og misunnelse!» (v.13). Han kaller dette her å vandre usømmelig! Usømmelig - det vil si noe som ikke passer seg!
   Disse ting som Guds ord fordømmer som synd, de passer seg jo ikke for noe menneske - mennesket som en gang ble skapt i Guds bilde - men det passer seg jo i særdeleshet ikke for dem som Guds bilde skal være gjenopprett i! Dette forstår vi da, ikke sant?
   Men trekke noe fra, eller legge noe til din frelse, kan du ikke gjøre, da den jo er helt og fullt i en annen person - nemlig i Jesus Kristus, som allerede behørig nevnt!
   Og dette må behørig nevnes blant oss! Det er absolutt nødvendig til menneskers frelse, at det ikke blandes noe inn i evangeliet! Det beror for Gud fullkomment på hva Jesus er og har gjort for oss arme stakkarer, derfor må det også få være slik for oss alle!
   Men du som lever med fredsfyrsten, holder du ikke fred med andre, så langt det står til deg? «Men akk, du har et kjød Som alltid gjør deg møye, Det er jo dømt til død, Men vil seg ikke bøye!» Du må bare ikke glemme at det står ved lag - det er jo dømt til død!
   Når en taler om de kristnes livsførsel, er det de som mener det er lovisk tale - men det skyldes i tilfelle nettopp åndelig søvn, at en ikke er i stand til å skjelne. Lovisk blir det først om en tillegger det frelsesbetydning! Og det er det også så altfor mye av iblant oss, mer og mindre fordekt. Når du går hjem i kveld, så spør deg selv alvorlig: Hva er det som blir meg til frelse? Om du skulle dø av forgiftning, så spilte det svært liten rolle hva slags gift du døde av, når skaden først var skjedd!

   Du som sitter her i kveld - Jesus døde for deg! Det er alt som skal til for at du, trygt og fast skal nå det skjønne land, som snubler gang på gang! Det er dette du for all del ikke må snuble i, for da er alt tapt! Hold du deg til Jesus, Hans nådes ord til deg, så skal Han sørge for at du ikke snubler og blir liggende her! Han er den gode hyrde! Han er - just nå! Og kommer aldri i evighet til å bli noe annet enn hva Han faktisk er!

E.K.

Indescribable..

The cutest girl ever :-)

Andakt av C. O. Rosenius

Gleden i Herren

«Gled dere i Herren alltid. Igjen vil jeg si: gled dere».   (Filip. 4,4)

Denne oppfordring til glede gjelder dem som ved Guds nåde er født på ny, de som er Guds barn og eier den allmektiges vennskap. Disse har i sannhet grunn til å glede seg alltid selv om sorg og ulykker rammer dem. Er de ikke alltid glade, så er de likevel alltid lykkelige - og derfor burde de alltid være glade.

Men ingen kristen er utlært i denne kunst. Følelsene veksler som skyer på himmelen, men dypere og varigere enn den glede vi føler, er troens glede. Og det er den apostelen tenker på her når han sier: «gled dere alltid.» Og hemmeligheten ved den glede ligger i det som kommer like etterpå: «i Herren.» Ikke i sølv eller gull, ikke i lyst og sang, ikke i helbred og styrke, ikke i kunst og visdom, heller ikke i vennskap og velvilje fra mennesker, nei, ikke engang i gode gjerninger eller frukter av tjenesten - men i Herren.

De ekte barn som er under Den Hellige Ånds tukt, får sjelden lov til å glede seg så lange stunder i noe av dette. For det ene er dette alltid en kortsiktig glede, og for det andre kan det bli en farlig glede, som drar hjertet bort fra Herren. Han alene vil være vår eneste glede, og den som vil glede seg alltid - ja evig - må ha sin glede i Ham

Dare to share this video…

Paul Washer – The Shocking Youth Message

This is a very powerful sermon!!!

John Piper “Don’t Waste Your Life"!”

Det Gamle Evangelium - Luther

Om Evangeliene

 

Av «En liten undervisning om hva man skal søke og vente seg i evangeliene.»

Da det nå ikke er mere enn én Kristus, så er det og kan det heller ikke være mere enn ett evangelium. Og da Paulus og Peter ikke lærer noe annet enn Kristus, slik som før er sagt, så kan heller ikke deres brever være noe annet enn evangeliet.

Ja, det gjelder også om profetene, at fordi de har forkynt evangeliet og talt om Kristus, hvilket jo også Paulus her omtaler, og som enhver visselig vet, så er deres lære, just der hvor de taler om Kristus, intet annet enn det sanne, rene, rette evangelium, som om Lukas eller Matteus hadde skrevet det.

Som f. eks. når Jesaja i det 53. kapittel taler om hvorledes Kristus skulle dø for oss og bære våre synder, så har han her skrevet det rene evangelium. Og jeg sier for sant, at den som ikke griper den oppfatning av evangeliet, han vil aldri kunne bli opplyst av Skriften eller finne den rette grunn i den.

For det annet må du ikke gjøre en Moses av Kristus,*) som om han ikke gjorde noe mere enn å undervise og gi eksempel, slik som jo også de andre hellige gjør, som om evangeliet skulle være en lære - eller lovbok.

*) D.v.s. ikke gjøre Kristus til en blott og bar lovgiver.

Derfor skal du gripe Kristus, hans ord, gjerning og lidelse på dobbelt måte.

For det første som et eksempel, som blir fremstilt for deg, og som du skal følge og gjøre etter, som Peter sier i 1. Pet. 2, 21 «Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel.» Altså, slik som du ser at Kristus ber, faster, hjelper menneskene og viser dem kjærlighet, slik skal også du gjøre, både mot deg selv og din neste.

Men dette er dog det minste ved evangeliet. Og med dette alene kan det ikke en gang kalles evangelium. For hermed er Kristus ennå ikke til større nytte for deg enn en annen hellig. Hans liv blir hos ham selv og gir ikke deg noen hjelp. Og kort uttrykt, denne måte å gripe Kristus på gjør ikke noen til en kristen; den skaper kun hyklere; og du må ennå komme meget høyere opp, skjønt det nå i lang tid har vært sjelden at man har preket om den aller beste måte å gripe Kristus på.

Evangeliets hovedstykke og dypeste innhold er dette, at før du griper Kristus som et eksempel, må du først ta imot ham og erkjenne ham som en gave, som blir gitt deg av Gud og er din egen, så at når du ser på ham eller hører at han gjør eller lider noe, så tviler du ikke på at han selv, Kristus, med denne handling og lidelse er din, og at du kan forlate deg på ham, like så sikkert som om du selv hadde gjort det, ja; som om du selv var den samme Kristus.

Se, dette er å erkjenne evangeliet rett, det er å erkjenne rett Guds overvettes godhet, som ingen profet, apostel eller engel har kunnet uttømme i sin tale, og som intet hjerte tilstrekkelig kan undre seg over og begripe. Dette er Guds kjærlighets store ild til oss. Ved den blir hjertet og samvittigheten glad, rolig og tilfreds. Dette er å forkynne den kristelige tro. Derav har denne forkynnelse navnet: «Evangelium», det vil på vårt mål si det samme som et glad, godt, trøstefullt budskap. Og etter dette budskap kalles apostlene de tolv budbærere.

Om dette sier Jesaja i kap. 9, 6: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt.» Er han oss gitt, så må han være vår; så må vi også ta imot ham som vår. Og det heter i Rom. 8, 32: «Hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?» Se, når du slik tar imot Kristus som en gave, gitt deg til eie, og ikke tviler på dette, da er du en kristen. Troen frelser deg fra synd, død og helvete, og gjør at du overvinner alle ting. Akk, ingen kan tale nok om dette. Men nå lyder det klagemål, at skjønt evangeliet alle dager blir prist, så er dog denne preken forstummet i verden.

Når du nå således har Kristus som din salighets grunn og ditt høyeste gode, så følger derpå det annet stykke, at du også griper ham som eksempel, og også gir deg hen til å tjene din neste, slik som du ser han har gitt seg hen til deg. Se, der er tro og kjærlighet i gang, der oppfylles Guds bud, og mennesket er glad og uforferdet til å gjøre og holde alle ting. Se derfor just på dette: Kristus, som en gave; nærer din tro og gjør deg til en kristen. Men Kristus, som et eksempel, utfører dine, gjerninger. Disse gjør deg ikke til noen kristen, men de utgår fra deg som kristen, etter at du først ved Kristus er gjort til en kristen.

Likesom nå gave og eksempel kan skjelnes fra hinannen, således kan man også skjelne mellom tro og gjerning. Troen har ikke noe av deg; den er kun Kristi verk og liv. Gjerningene derimot, har noe av deg; men de skal dog ikke være dine egne, men være gjort for din neste.

Så ser du da, at evangeliet ikke egentlig er en bok med lover og bud, som fordrer vår gjerning av oss; men det er en bok med guddommelige løfter, hvori Gud lover, tilbyr og gir oss alle sine goder og velgjerninger i Kristus.

Men at Kristus og apostlene gir megen god lære og utlegger loven, det er å regne blant velgjerningene, likesom et annet Kristi verk. For det å lære riktig er ikke den minste velgjerning.: Derfor ser vi jo også at han ikke på en forferdelig måte trenger inn på oss og driver oss slik som Moses gjør i sin bok, og som det er budets art, men mildt og kjærlig lærer han oss, sier kun hva som skal gjøres og lates, hva som vil møte dem som gjør ondt og dem som gjør godt; men han driver og tvinger ikke noen. Ja, han lærer oss også så mildt, at han mere lokker enn befaler. Han begynner med å si:
«Salige er de fattige; salige er de saktmodige» o.s.v. Og apostlene anvender i alminnelighet disse ord: «Jeg formaner, jeg ber, jeg bønnfaller» o.s.v. Men Moses sier: «Jeg befaler, jeg forbyr»; og samstundes truer og forferder han med gruelige straffer og piner. Etter denne undervisning kan du på en nyttig måte lese og høre evangeliene.

Når du nå åpner evangelieboken, og leser eller hører hvordan Kristus kommer hit eller dit, eller noen blir brakt til ham, da skal du gjennom dette fornemme prekenen eller evangeliet, hvorved han kommer til deg eller du blir brakt til ham. For det å preke evangeliet er intet annet enn dette at Kristus kommer til oss, eller man bringer oss til ham. Men når du ser hvordan han virker og hjelper noen som han kommer til eller som blir brakt til ham, så skal du vite at dette virker troen i deg, og at Kristus gjennom evangeliet nettopp tilbyr deg den samme hjelp og godhet. Når du her holder stille og lar ham gjøre vel imot deg, det vil si, når du tror at han gjør vel imot deg og hjelper deg, så har du også visselig dette, da er Kristus din og er skjenket deg til gave.

Dernest er det nødvendig at du gjør deg et eksempel av dette, og hjelper din neste og handler mot ham på liknende måte, så at også du blir gitt din neste til gave og eksempel. Herom sier Jesaja i kap. 40, 1: «Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop til det at dets strid er fullendt, at dets skyld er betalt, at det har fått av Herrens hånd dobbelt for alle sine synder.»

Disse dobbelte goder er de to stykker i Kristus: Gave og eksempel. Disse to er også antydet ved de to stykker i den arvelodd som Mose lov tilegner den førstefødte sønn, og likeså ved mange andre liknelser.

Nå er det enn videre visselig synd og skam at det er kommet så langt med oss kristne, og at vi har vært så dovne i evangeliet, at vi ikke alene ikke forstår det, men også først og fremst trenger til at man med andre bøker og utlegninger viser oss hva vi skal søke og vente oss i evangeliet. Og dette så meget mere som apostlenes evangelier og brev er skrevet just i den hensikt, at de selv vil være slike visere som viser oss inn i Skriften hos profetene og Moses, det gamle testamente, for at vi der selv skal lese og se hvordan Kristus er blitt svøpt i kluter og lagt i krybben, det vil si, hvordan han er innesluttet i profetenes skrift.

Der skulle vår studering og lesning øve seg, og se hva Kristus er, hvortil han er gitt, hvordan han er blitt lovet, og hvordan hele Skriften sikter på ham. Som han selv sier i Joh. 5, 46: «Hadde dere trodd Moses, da hadde dere trodd meg; for det er om meg han har skrevet.» Likeså (v. 39): «Dere ransaker skriftene, og det er de som vitner om meg.» Dette er også Pauli mening, når han i første kapittel av brevet til romerne sier i sin hilsen, at «evangeliet er lovet av Gud ved profetene i hellige skrifter.» Derfor skjer det at evangelistene og apostlene alltid viser oss hen til Skriften og sier:
«Så står skrevet»; likeså: «Det skjedde, for at profetenes skrift skulle oppfylles» o.s.v. Og i Apostlenes gjerninger 17; 11, hvor tessalonikerne med stor lyst hørte evangeliet, der sier Lukas at de daglig hadde gransket ,i skriftene, om dette hadde seg slik.

Idet Peter således skriver sitt brev, sier han like i begynnelsen (1. Pet. 1, 10-12): «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som dere skulle få, idet de ransaket hvilken eller hvordan en tid Kristi Ånd som var i dem, viste frem til, når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter; for det ble dem åpenbart at de ikke tjente seg selv, men oss med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen, dette som englene attrår å skue inn i.»

Hva annet vil Peter med dette enn å føre oss inn i Skriften? Som om han ville si: «Vi preker og åpner Skriften for dere ved den Hellige Ånd, for at dere selv skal kunne lese og se hva den inneholder, og hvilken tid profetene har skrevet om.» Slik som han også sier i Ap. gj. 3,'24: «Også alle profetene fra Samuel av og deretter, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.»

Derfor sier også Lukas i det siste kapittel (v. 45), at «Kristus opplot deres forstand, så de kunne forstå skriftene». Og Kristus sier i Joh. 10, 9: «Jeg er døren; den som går inn gjennom meg, han blir frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne føde.»

Således er det visst og sant at evangeliet selv ved sitt fingerpek og sin undervisning fører oss inn i Skriften. Likedan ville også jeg med denne fortale gjerne vise evangeliet og gi undervisning om det.

Men se nå bare, hvilke fine, pyntelige, fromme barn vi er! For at vi ikke skal studere i Skriften og der lære om Kristus, holder vi hele det gamle testamente for intet; det skal nå være forbi og ikke gjelde mere. Og dog har det alene det navn at det heter hellig skrift, mens evangeliet ikke egentlig skulle være skrift, men muntlig ord, som bar skriften fram, slik som Kristus og apostlene har gjort.

Derfor har heller ikke Kristus selv skrevet noe, men har kun talt. Og han har ikke kalt sin lære skrift, men har kalt den evangelium, det er et godt budskap eller en god tidende, som ikke skal forkynnes med pennen, men med munnen. Men slik løper vi i vei, og lager av evangeliet en lovbok og en lovlære, av Kristus en Moses, av Frelseren bare en lærer.

Hva skulle vel ikke Gud sende over så dumt og vrangt et folk? Det er rimelig at han har latt oss fare i pavens lære og menneskeløgn, fordi vi lot hans skrift fare og istedenfor hellig skrift måtte lære de forordninger som kommer fra en løgnaktig narr og ond slyngel.*)

* Luther mener her paven.

Gud gi at det rene evangelium dog måtte bli kjent hos de kristne, så dette mitt arbeide helst ikke var til noen nytte eller nødvendig. Da var det sikkert håp om at også den hellige skrift igjen kom fram og kom til sin verdighet.

Dette får være nok til fortale og til undervisning på aller korteste vis. I utlegningen vil vi si mere om dette. Amen.

Andakt av C. O. Rosenius

 

Den nye fødsel

«Ingen kan se Guds rike, om han ikke blir født på  ny». (Joh. 3,3)

Denne nye fødsel det her er tale om, merker vi best når et menneske i et øyeblikk føres over fra den dypeste syndenød til en klar og frydefull visshet om nåden for Jesu skyld. Men også du som nådde fram til denne visshet litt etter litt, vet om en tid i livet ditt da denne store forandring også skjedde hos deg. Du minnes ditt gamle liv og vantro som en lang mørk natt, som etter hvert har blitt avløst av en ny og herlig dag, der nådens sol er gått opp over deg med legedom under sine vinger. Derfor kan du gjøre den blindfødtes ord til dine: «Ett vet jeg, jeg som var blind, ser nå».

Derimot er det en farlig ting å trøste seg med noe som er direkte i strid med Bibelens ord og eksempler. Det gjør den som regner seg for en kristen uten at han vet om en slik grunnleggende forandring eller vendepunkt i sitt liv.

Men at du ikke kan merke alle nådens virkninger i ditt hjerte, og heller ikke vet dag og time for din omvendelse, strir ikke imot Guds ord. En gradvis vekkelse ved lovens påminnelse, og en tilsvarende gradvis tilegnelse av evangeliet om Jesus er like fullt en frelsende tro som den brå overgang fra død til liv.

Ånden gjør levende!

For Guds ord er Levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. (Hebr. 4,12)

Hans ord er ånd og er liv. (Joh. 6,63b), og er altså virksomt der det kommer til. Det er ingen ringere enn Herren selv som har talt, og Ånden er den som gir det den nødvendige kraft til å bryte igjennom menneskers forsvarsverk; til å “rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og til å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.” (2 Kor. 10,5)

Kjære venn, det er ikke du som skal gjøre det! – La nå det finne feste hos deg. Det er ikke du som skal gi det kraft, det er ikke du som skal tenke ut kløktige, treffende og overbevisende ting å si, det er ikke du som ved radikale og rammende uttalelser skal sette mennesker på plass. Å nei, det er Guds Ånd som skal gjøre dette! Du derimot skal finne hvile i, at det er Ånden som gjør levende, og at kjødet ikke gagner noe. (Joh. 6,63a) Du skal bare få være den som bringer Ordet!

Det er bare ett vis et menneske kan bli frelst på og komme til sannhets erkjennelse, og det er ved Åndens vitnesbyrd i det indre. – Ikke ved menneskelig overtalelse! Og hvordan skjer så dette indre verk? – Hva er Åndens verktøy? Det åpenbares hos apostelen Jakob idet han vitner: “Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord.” (Jak. 1,18) Da er det dette levende, og derfor også virksomme Ord, som ved sin skarphet trenger igjennom! Hans ord er på den ene side “lik en hammer som knuser berg (loven)!” (Jer. 23,29), og på den annen side “en Guds kraft til frelse – altså en levende kraft - (evangeliet)!” (Rom. 1,16).

Still deg inn under dette ords påvirkning og du skal få erfare hvor trofast Gud er! – Han står bak sitt Ord, og Han virker ved sitt Ord, akkurat som Han også har lovet deg det, og du skal se Hans frelse og glede deg i en glede som denne verden rett og slett ikke kan gi, og finne ro i en fred som ikke er av denne verden.

Hør! – I dag.

Don’t Waste Your Life!

 

Update: DWYL Song Lyrics

Hook (Cam)

Don't wanna waste my life
Verse 1 (LeCrae)

I know a lot of people out there scared they gone die/
couple of em thinking they'll be livin' in the sky/
but while I'm here livin' man I gotta ask why,
what am here fo I gotta figure out/
waste my life?/ no I gotta make it count/
if Christ is real then what am I gone do about/
everything in Luke 12:15 down to 21/
you really oughta go and check it out/

Paul said if Christ ain't resurrect then we wasted our lives/
well that implies that our life's built around Jesus being alive/
everyday I'm living tryin' show the world why/
Christ is more than everything you'll ever try/
better than pretty women and sinning and living
to get a minute of any women and men that you admire/

ain't no lie/ We created for Him/
outta the dust he made us for Him/
Elects us and he saves us for Him/
Jesus comes and raises for Him/
Magnify the Father why bother with something lesser/
he made us so we could bless Him
and to the world we confess him/
resurrects him/

so I know I got life/
matter fact better man I know I got Christ/
if you don't' see His ways in my days and nights/
you can hit my brakes you can stop my lights/
man I lost my rights/
I lost my life/
forget the money cars and toss that ice/
the cost is Christ/
and they could never offer me anything on the planet that'll cost that price.
Verse 2 (Dwayne Tryumph)
(Note: verse 2 is not part of the music video)

Armed and dangerous
So the devil jus can't handle us
Christian youth them a stand wid us
Livin' n driven/ given a vision/ fullfillin the commission he handed us

London to Los Angeles
Da rap evangelist
Ma daddy wouldn't abandon us
"I gotta back pack fulla tracts plus I keep a Johnny Mac"
So are you ready to jam with us

So lets go, gimme the word an lets go
Persecution lets go
Tribulation lets go
Across the nation lets go
Procrastination bes go

Hung on the cross in the cold
Died for da young and the old
Can't say you never know
Heaven knows
How many souls are going to hell or to heaven so we gotta go in and get em

Verse 3 (LeCrae)

Suffer/ Yeah do it for Christ
if you trying to figure what to do with your life/
if you making a lot money hope you doing it right
because the money is Gods you better steward it right/

stay focused
if you ain't got no ride/
your life ain't wrapped up in what you drive/
the clothes you wear
the job you work/
the color your skin naw you Christian first/

people living life for a job/
make a lil money start living for a car/
get em a house a wife kids and a dog/
when they retire they living high on the hog/
but guess what they didn't ever really live at all/
to live is Christ yeah that's Paul I recall/ to die is gain
so for Christ we give it all/
he's the treasure you'll never find in a mall/

Your money your singleness, marriage, talents, your time/
they were loaned to you to show the world that Christ is Divine/
that's why it's Christ in my rhymes/
That's why it's Christ all the time/
see my whole world is built around him He's the life in my lines/

I refuse to waste my life/
he's too true ta chase that ice/
here's my gifts and time cause I'm constantly trying to be used to praise the Christ/
If he's truly raised to life/
then this news should change your life/
and by his grace you can put your faith in place that rules your days and nights.

Første - annen - tredje klasse.

Når det gjelder reiser med jernbane eller skip, kan den som har råd til det, komme bekvemmere og ofte fortere frem ved å kjøpe billett til en særskilt klasse eller et særskilt tog eller en viss båt. Men det er ikke på samme måte med livsreisen - der er det intet valg mellom forskjellige klasser eller veier: bare én vei, bare én pris! Dette er skrevet meget klart og tydelig i Guds store Reisehåndbok for det evige liv. Vår Herre Jesus Kristus sier: «Jeg er døren - den som går inn gjennom meg, han skal bli frelst.» Det er ikke en klasse for den rike og en annen for den fattige, men Jesus sier til alle: «Jeg er veien.» Det er ikke en pris for den ene og en annen pris for den andre, for alle er her likestilt. Jesu Kristi dyre blod er løsepengen for enhver synder. Ikke sølv, ikke gull, ikke gjerninger kan frelse en synder fra fortapelsen. Bare Kristus kan, i kraft av sin forsoning for synden, si: «Jeg gir evig liv» og: «Den som tror på mig, har evig liv.»
Akkurat som en reisende på jernbanen finner banen lagt, stasjonene bygget, billetten trykt og togene ferdige, så at han bare har å betale den bestemte pris for sin billett, på samme måte er det med reisen til himmelen. Alt er her gjort og klart, t.o.m. prisen for billetten er betalt, og vi har bare å ta imot alt som en fri gave fra Gud til oss. Gjør vi det, så er vi sikkert frelst og på vei til himmelen.

Andakt av C. O. Rosenius

Den beste kledning

«Skynd dere, finn fram den beste kledning og ha den på ham.»(Luk. 15,22)

Hva er det Jesus vil si oss her om den beste kledning? Det skulle være den beste fordi det var den mest uverdige som skulle skjules og pyntes. Når den dypest falne vender hjem, da er gleden størst. Den sannhet møter vi overalt i Guds ord.

Er du «den største blant syndere», så vil og Kristus på deg «vise hele sin nådes langmodighet» (1. Tim. 1, 15 og 16). Og dette gjør han «for at du skal komme din ferd i hu og skjemmes og ikke mere opplate din munn for din skams skyld, når jeg forlater deg alt det du har gjort, sier Herren, Israels Gud» (Esek. 16, 63).

Hvilken følelse av dyp skamfullhet og usigelig lykke må ikke ha fylt hjertet til den fortapte sønn da han ble mottatt av sin far. Han visste så altfor godt, hvor dypt han hadde falt og hvor uverdig han var. Men til ham, den uverdigste av alle, hadde far den beste kledningen ferdig!

Det er Guds største lyst å få syndere til å blyges ved å gi dem sin tilgivelse, nettopp da når de aller minst venter den. Ingenting er ham mere kjært enn å se denne følelsen av uverdighet og fryd som preger et slikt synderhjerte. Et hjerte som i all sin uverdighet, blir overøst av den aller største nåde - og som i all sin urenhet blir iført den aller beste kledning!

Tjen hverandre!

Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den. (1 Pet. 4.10)

“ – som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde,” står det videre i dette verset hos apostelen Peter. Guds mangfoldige nåde! – Hans nåde kommer til oss og viser seg på mange vis, og krones med det verk Han fullførte på Golgata i synderes sted – i våres alles sted!

Han er Giveren, den som villig deler ut av sine gaver, mangfoldig og rikelig, alt etter som Han ser det tjener oss til gode. Holder Han noe som helts tilbake fra oss, så skyldes også det ene og alene nåde! – Fordi Han ser at det vil skade oss. Denne mangfoldige nåde, er du satt til husholder og forvalter over i fra samme stund av, som du selv ser inn i den, og dermed mottar den for egen del.

Du som har sett og mottatt Guds nåde, slik den er åpenbart deg i Kristus; det er en ting du må komme i hu til enhver tid, og aldri glemme; det er èn eneste grunn til at du fremdeles er her på jord, og det er for å tjene dine medmennesker med Guds nåde, slik at også de måtte bli frelst, om det var mulig. Du har vel ikke glemt det? Slik at du nå bare bygger mer og mer opp om deg selv, for å gjøre deg det makelig her i verden? Det er den kommende verden som består, ikke den nåværende! Og så står det her: “Tjen hverandre med den.” Er det noen som virkelig trenger deg og din støtte her i verden, så er det dem som vandrer med Jesus i sannhet. De elendige kalles de.

De møter motstand, forbigåelse, besvær, ydmykelse, tilsidesettelse, hån, spott og latterliggjørelse fra denne verdens mennesker som selv er blinde for den åndelige virkelighet – og all slags tenkelige og utenkelige plager fra Satan – Guds og vår sjels fiende – og fra deres eget syndige og gjenstridige kjød. Disse er du kalt til å tjene! Bli først av alt klar over det, så skal nok Herren vise deg hvordan. Nådegaven har du alt fått! – Den fikk du som gave i den nye fødsel.

E.K

James MacDonald…

Direkte vogn Narvik - Stockholm…

 

En julidag 1928 befant jeg meg ute på perrongen på jernbanestasjonen i Narvik. Et tog stod parat, og på en av vognene la jeg merke til et skilt som fortalte at vedkommende vogn gikk hele veien fra Narvik til Stockholm. Sidedørene til den stod åpne. Noen personer søkte nettopp denne vogn, og da de så navnet «Stockholm» på den, steg de inn i den med sin bagasje og sikret seg sitteplasser. Jeg ga meg i selskap med dem, og da vi var kommet inn og alt var i orden, kjente vi oss alle trygge og vel til mote. Det var ingen av oss som sprang ut av vognen og urolig spurte: «Kommer jeg nå virkelig til Stockholm? »

Heller ikke merket jeg at noen ble nektet adgang. Alle som hadde billett, fikk komme med. Det var vel omkring 7 - 8ooo innbyggere i og omkring Narvik, men det var ingen som syntes at det var urimelig med bare en eneste vogn. For i praksis fantes det å være tilstrekkelig. Vognen var beregnet for byen og nabolaget, men den befordret bare dem av innbyggerne som kom og satte seg i den.

Gud har ordnet det for oss på en lignende måte. Gud har satt i stand et nådens tog til å befordre innbyggerne i denne fortapte verden til himmelen - men det er beregnet for så mange som vil benytte seg av det.

Alle som vil får komme, og de får, rettferdiggjort ved troen alene, sette seg i en vogn med påskriften: «Fra skyld til herlighet.» Når du hører dette frie tilbud til alle mennesker, behøver du ikke stå og spørre deg selv: «Mon det gjelder for meg? For likesom jernbanen har forbundet sig til å transportere alle som følger de trykte forskrifter, uberoende av deres moralske karakter, så skal du, om du kommer til Nådens stasjon til den fastsatte tid, som er «nå» (se 2. Kor. 6, 2), finne frelsens tog ferdig, og den eneste forskrift som du må underkaste deg, er at du samtykker i at den Herre Jesus får ta hånd om betalingen for din plass - noe som for deg burde være velkomment og ønskverdig, for du har selv ingenting å betale med.

Morality is healthy only when it is trying to abolish itself." C.S Lewis

Watch John Piper (on C.S. Lewis, on William Tyndale) explain how the biblical gospel destroys morality, external conformity, and list-keeping religion:

Andakt av C. O. Rosenius

 

Ikke av gjerninger

«Men er det av nåde, da er det Ikke av gjerninger, ellers ville ikke nåden være nåde lenger». (Rom. 11,6)

 

Altså er det som Luther sier: Ingen synd kan svekke den nåde og rettferdighet de troende eier innfor Gud, og ingen gode gjerninger kan øke den. Så lenge de blir i troen på Jesus, ser Gud dem i ham sin enbårne sønn, like rettferdige og fullkomne til enhver tid. Om ikke Kristi rettferdighet alltid var en fullkommen rettferdighet, kunne jeg jo aldri vite hvor mye av fromhet jeg selv måtte få til, for å fylle lovens krav og mål.

Fra Ordet ser vi «at et menneske blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger». Og der finner vi at dersom du ved troen blir i Kristus - setter ditt hjertes tillit alene til ham - da er du til enhver tid like rettferdig innfor Gud. I dine sterkeste som i dine svakeste øyeblikk. Om du snubler og faller i synd, eller om du får nåde til å seire og gjøre gode gjerninger. Om du bruser opp i sinne, eller om du får kraft til å være tålmodig i prøvelsen. Om ditt hjerte er kaldt som is, eller om det flyter over av kjærlighet. Ja, om du ler, eller om du gråter - alltid er du like rettferdig innfor Gud - i Jesus.

Forferdet protesterer all fornuft og følelse mot slik tale! Dette er jo lettsindighet! Så inngrodd er den tanke hos oss alle, at gjerninger vel må bety noe for vår frelse og vår rettferdighet for Gud.

Men: «Var rettferdighet å få ved loven, så var Kristus død til ingen nytte!»

Hør! Så skal…!

Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. (om. 10,8)

“Det er Ordet om korset du trenger, min venn! –ja, Ordet om korset igjen og igjen” Det er Ordet som frelser oss mennesker, og ikke noen innsats fra vår side.

De aller fleste mennesker svever i den villfarelse, at det å være en kristen, det å være frelst, det har noe med noen egenskap hos oss selv å gjøre; vi har forandret oss! Men dersom vi ser bort fra slike ord som kristen og frelst – som folk legger sitt eget inn i – og taler om hva dette virkelig dreier seg om, nemlig Gud, så skjønner vi at det må handle om noe langt mer, ja, noe helt annet. Nei, den som virkelig er frelst, han vitner: Det var Ordet som gjorde hele forskjellen! – Ordet som kom til meg, Ordet om Jesus, Ordet om korset! Det er nemlig troens ord, det Ord som var i apostlene, som drev dem, og som de forkynte, nemlig Jesus Kristus selv, med hele sin fylde og hele sin frelsesgjerning!

Når Paulus beskriver dette, så lyder det: “ Kristi kjærlighet tvinger oss!” (2 Kor. 5,14) Når dette frelsesbudskapet også har kommet til din hjertedør, så skyldet altså Kristi kjærlighet, Guds kjælighet – til deg! Mennesker har vært drevet frem av den gjennom hele historien, for at nettopp du skulle få høre budskapet og møte Guds kjærlighet, for den som dør for deg, Han må da også elske deg!

Dette Ordet er deg nær, ikke sant? – Du ser like på det nå, idet du leser denne andakten! “Hør! Så skal deres sjel leve!” sier Herren i sitt ord (Jes. 55,3) Frelsesordet er kommet også til deg, og det taler ikke om hva du skal gjøre, men hva du skal høre. Nemlig om hva en annen har gjort for deg – hva Jesus har gjort! Det er det som gjelder for Gud også i dag!

E.K

HÅNDBOK FOR REISEN FRA DØDEN TIL LIVET

Denne "reisehåndbok" vil i klare bilder og ord vise hva Gud sier til deg personlig når det gjelder å vinne det evige liv.
Den er full av gode råd og gripende beretninger, som en aldri glemmer.

1. Narren og lorden.

En engelsk lord hadde i sitt palass til sin egen og sine gjesters fornøyelse en gjøgler eller narr, som fint folk i tidligere tider pleide å ha. Denne lord rakte en dag en kjepp til narren med de ord at han skulle beholde den til han traff på en større dåre enn ham selv. Hvis han gjorde det, skulle han overlate kjeppen til ham. Ikke lenge etter ble lorden meget syk. Narren gikk da inn til sin herre for å tale med ham.

«Hvor skal deres nåde reise hen?» spurte narren. «Jeg skal ut på en lang reise,» sa lorden. «Og når kommer deres nåde tilbake? Om en måned?» «Nei,» svarte husbonden. «Om et år?» «Nei!» «Når da? Aldri?» «Aldri!» «Og hvilke forberedelser har deres nåde gjort for at det skal være klart ved fremkomsten til målet?» «Ikke noen!» «Reiser deres nåde virkelig bort for alltid,» sa narren, «uten å ha gjort noen forberedelser for reisen? Se her, ta min kjepp, for jeg skulle aldri ha gjort meg skyldig i en slik dårskap!» .

Andakt av C. O. Rosenius

 

Av nåde - ved tro

«For av nåde er dere frelst ved tro. Og det ikke av dere selv, det er en Guds gave». (Ef. 2,8)

Tusener har undret seg over at det lille ordet «tro» har fått så stor plass i Bibelen. Og de har undret seg over at vår frelse skal være så nøye knyttet til troen. Ja, mange har både blitt støtt og forarget over dette. Men som en «anstøtsstein og en klippe til forargelse», står ordet der, fast og urokkelig fordi det har sin grunn i Guds evige råd til vår frelse.

Gud har fra evighet bestemt, - og i Sitt ord åpenbart, at hans enbårne sønn skulle ta på seg hele frelsesverket. Og at frelsen derfor skulle gis til oss helt gratis, som en gave.

Altså behøver vi ikke å gjøre noe for å fortjene frelsen, eller bli verdig til den. Vi kan helt enkelt ta imot den slik den er: en gave som Gud gir oss fritt og for intet. Men denne gave rekker Gud oss som ord og løfter, og derfor kan vi bare ta imot den ved at vi hører og tror. Den frelsende tro består i at vi mottar gaven på en måte som svarer til måten den er gitt på. Den blir gitt oss som gave og må derfor tas imot som en gave. Den blir gitt oss gjennom ord, og må derfor bli tatt imot ved tro. Det eneste vi har å gjøre, er å høre og gi ordet rom i hjertet og samvittigheten.

The Bible Isn't Boring, Avatar Is! - John Piper

Den som har øre, han høre!

Land! land! land! Høre Herrens ord! (Jer. 22,29)

Denne innbydelsen ropes ut til et helt folk. Men det er ikke bare en vennlig innbydelse dette, som når Herren kommer til et menneske, eller et folk, første gang. Her er en undertone, en advarsel; det er noe som ropes ut til et fok som mer og mer har vendt Gud ryggen og dermed er på vei mot stupet, mot sin egen undergang. Det er altså tale om kallet til et frafallent folk.

- Du kan se deg selv stående på veien og rope etter noen som allerede er kommet langt bort; det er nå like før de er utenfor hørevidde! Vi kan vanskelig unngå å tenke på vårt eget folk i denne sammenheng, og enda mer på det folk som kaller seg ved Hans navn, kristenfolket. Det folk det ropes etter i teksten her, kalte seg ennå Israels med stolthet, men hadde mistet alle tegn på at de virkelig var Herrens Israel, han som hadde kjempet med Gud og vunnet – vunnet frelse og gudssamfunn. (1 Mos. 32,28)

Ikke noe er mer tragisk enn den som kaller seg ved Jesu navn, men i virkeligheten er lang borte fra Ham! Da står det bedre til med hedningen. Vi leser om Laodikeamenigheten i et av sendebrevene i Åpenbaringsboken - der var nettop situasjonen. Alt så vel ut i deres egne øyne, men Herren forteller dem i klartekst, at Han selv står utenfor døren og banker på! – Altså hører vi det samme rop fra Herren til dem, som vi hører i teksten vår i dag.

La oss ta dette alvoret innover oss i dag, for vi har med Ham å gjøre som ikke vil noen synders dom og død. Så lenge vi er i stand til å høre ropet, er det også håp om frelse, “for Han er trofast som gav løftet” (Hebr. 10,23)

E.K

Om Ekteskapet…

Noen fariseere kom og spurte ham: «Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru?» De ville sette ham på prøve. «Hva har Moses påbudt dere?» sa han. De svarte: «Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og sende henne fra seg.» Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»

Det skjedde ofte at fariseerne stilte spørsmål for å prøve Jesus. Og denne gangen er ekteskapet tema for utspørringen. «Er det tillatt for mannen å skille seg?» Det var nok naturlig å spørre akkurat slik, og ikke om det er lov å skille seg. Og Jesus spør: «Hva har Moses pålagt dere?»

Og det visste de, for han hadde tillatt mannen å skrive skilsmissebrev. Med andre ord, de kjente loven, og Jesus visste det.

Bakgrunnen for denne loven om skilsmissebrev er ikke så positiv. Jesus sier det er på grunn av deres harde hjerter. Selv om vi har loven, så taler den ikke til vår ære.
Men fra skapelsen av, var det Guds vilje at de ikke skulle skille seg.

Det er en spesiell oppgave for mannen i denne teksten. Det står at han skal forlate sin far og mor, og de to skal være ett. Mannen har fått oppgaven å bryte opp, og starte en ny familie. Hovedpoenget her er at de to skal være ett. Da skal de få vokse og finne ut av livet, uten at noen av svigerforeldrene styrer for mye. Jesus sier også at de skal være ett. Det er ikke en prosess over tid, men det er noe de skal være fra dag en.

Gud ønsker å velsigne og verne om ekteskapet mellom mann og kvinne. For Jesus sier, «det som Gud har sammenføyd» og viser til ekteskapet generelt. Han går god for ekteskapet mellom mann og kvinne, uten at vi alltid har spurt han til råds. Og han lar en velsignelse hvile over det. Da Gud innstiftet ekteskapet var formålet menneskeslektens forplanting. (1. Mos 1,27 f.) Dermed er det også rammen for seksuelt forhold mellom mann og kvinne.

Samtidig setter han ekteskapet så høyt at han æret det i et av budene. (det 4 bud). Det er ingen som kommer så nær Guds ære, som nettopp ekteskapet mellom mann og kvinne (Luther). Det kan vi ta med oss i dag når mennesker vil forandre ekteskapets særstilling i det norske samfunn.

Mange kan oppfatte det faste og uforanderlige problematisk, i en tid med mye skiftinger og forandringer. Det at ting forandrer seg, er det normale, ser det ut til i dag. Da er det fint at Jesus henviser til slik det var fra begynnelsen, og slik Gud tenkte at det skulle være. Det er ikke slik at Gud hadde en tanke om at nå prøver vi dette tusen år, og så kan det hende at Han forandrer mening. Som alt annet var også ekteskapet godt gjennomtenkt av Gud.

Så kan det også oppleves som godt for mange å ha tryggheten om at det er Gud som har sammenføyd mann og kvinne. Det er til hans ære og vår velsignelse at vi bevarer ekteskapet.

J. Økland

Nådelønnen venter på deg…

Men jeg vil gi denne siste det samme som deg. (Mt. 20,14)

Her møter vi igjen dette så forunderlige for oss, at alt i Guds rike er av nåde! Det bryter så med alt i oss, og alt i denne verden. Det er jo ikke slik det foregår her, rett og slett! – Det oppleves til og med urettferdig, at den som bare har arbeidet en time skal få samme lønn som den som har arbeidet hele dagen.

Men nå var det slik at vingårdens herre var blitt enig med disse første arbeidere om lønn; de gikk inn på en kontrakt: Vi gjør jobben for så å så mye! – Mens disse siste bare gikk inn i vingården på Herrens kall og overlot til Ham å avgjøre hva lønnen skulle bli. På lønningsdagen åpenbares noe de ikke forstår, nemlig nåden. Guds nåde! – Bare de som har forlangt lønn, får det de fortjener og må forlate vingården: “Ta det som er ditt og gå” – Det er i virkeligheten fortapelsen dette! – Mens de andre får det som Herren i sin nåde har bestemt dem, nemlig å vinne evig liv ved Hans Sønn, Jesus Kristus! – Dette som “Han i kjærlighet har forut bestemt oss til,” nemlig “å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd” (Ef. 1,5)

I denne lignelsen åpenbares Guds nåde, men det står ingenting om at de siste tok imot og aksepterte denne fremgangsmåten heller. Men det er iallfall klart nok, at de som arbeidet for lønn ikke bøyde seg for det! De siste tok imot det med glede, fordi de fikk mer enn de syntes de fortjente. – Det er dette Jesus taler om til fariseerne og de skriftlærde: “Sannelig sier jeg dere: Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike” (Mt. 21,31) – Fordi, for dem så synes bare èn vei til frelse mulig, nemlig nåden! – Og det er denne lønn, nådelønnen, Han så gjerne vil legge inn i hvert eneste menneskehjerte! – Og hør du: Også i dag – også i deg!

E.K

 

 

Skapelsen…

Gud skaper og oppholder alle ting, både synlige og usynlige. Det hebr. ordet for skape, bara, innebærer skapelse av intet, og det brukes alltid med Gud som subjekt. Det greske ordet ktizo “skape” tilsvarer bara. Skapelsen skildres i 1 Mos 1-2. Det understrekes at Gud så at det skapte var godt. Som kronen på skaperverket blir mennesket skapt. Likheten mellom den bibelske skapelsesberetning og skapelseshistorier fra Israels nabofolk kan forklares med at alle folk kan ha hatt minner om en urtidsåpenbaring. Men forskjellene er mer påfallende. Nabofolkenes skapelsesmyter kjenner ingen begynnelse i absolutt forstand, og skapelsen skjer ikke ut fra intet, slik som i Bibelen. I mytene er det tale om at materiale som allerede eksisterer blir formet av gudene. Der tilskrives skapelsen en magisk kraft som ligger utenfor skaperen. Mens verdenselementene i disse mytene oppfattes som guder, er de i Bibelen beskrevet som ting. Når Bibelen taler om Herrens kamp mot sjøuhyret, Leviatan og Rahab, er disse betegnelser brukt for å symolisere Guds kamp mot den onde makt.

Skapelsen er ikke bare bestemt av motsetningen mellom eksistens og ikke-eksistens, men også av motsetningen mellom kosmos og kaos. En stor del av skapelsesberetningen handler om en skapende ordningsprosess og dannelse av jorden som menneskets bolig. Allerede skapelsen er et ledd i Guds gjenløsningsplan for universet. Derfor forbindes skapelsestanken og Guds utfrielse av Israel fra Egypt, utfrielse fra Babel og den store forløsningen når Herren skaper en ny himmel og en ny jord. Etter syndefallet er skaperverket preget av forbannelsen, men den er fortsatt hans skapning. Gud oppholder sitt verk, og han er stadig virksom for å holde tilbake de kaoskreftene som vil forstyrre skapningens orden. Gud har fastsatt universets lover. I NT møter vi den samme skapelsestro som i GT. Verden er ikke evig, den er skapt. Gud har skapt det synlige, og det usynlige, derunder alle engler og ånder. Ikke skapningen, men Skaperen tilkommer ære og tilbedelse. Mennesket er underlagt Gud som skapningen under Skaperen, og har ingen rett til å kreve ham til regnskap. Alt det er, har det fått.

Mennesket skal motta gavene Skaperen gir, og som tilhører skaperverket. Dette er utrykk for Guds omsorg, og gjør at mennesket ikke trenger å være bekymret. Ikke noe av det som er nødvendig til livets opphold er vannhellig eller urent. Det er Kristus som er siktepunktet med skapelsen. Ved ham er verden skapt, og med ham som mål. Av Joh. 1:14 fremgår at denne guddommelige person er Jesus. Pga syndefallet er verden kommet i den ondes vold, og skaperverket er lagt under forgjengelighet. De gammeltestamentlige løfter om en ny skapning, knyttes først til en nyskapelse av menneskets hjerte, dernest til løftet om et fornyet skaperverk. Forløsningen i Kristus er Guds skapergjerning. Evangeliets tid er en nyskapelsestid, som har tatt sin begynnelse i en ond verden og mens den gamle tidsader ennå varer. Den skal nå sin fullendelse når hele skapningen forløses fra forgjengelighetens trelldom ved nyskapelsen av himmel og jord. Bibelsk frelse er ikke frelse fra det skapte, men av det skapte. – Skapelsen tilkjennes alle tre personer i treenigheten, Faderen Sønnen, Den Hellige Ånd. Dette er ikke slik å forstå at forskjellige deler av skaperverket tilskrives enkelte personer i treenighetenm men det åpenbarer at skapelsen er et verk av den treenige Gud.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. 4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys.

Dette er de første ordene i Bibelen. Det har blitt sterkere og sterkere for meg ettersom jeg med tiden skjønner mer og mer hva Ordet er og hva det betyr, og ikke minst hva det betyr for mitt liv! Ordet er Jesus, det han han som var der ved begynnelsen, han som har skapt oss, han som er vårt lys og vårt liv. Ved syndefallet ble vi skilt fra Ham, og han gav sitt liv for at vi kunne gjenforenes i evigheten…