En julidag 1928 befant jeg meg ute på perrongen på jernbanestasjonen i Narvik. Et tog stod parat, og på en av vognene la jeg merke til et skilt som fortalte at vedkommende vogn gikk hele veien fra Narvik til Stockholm. Sidedørene til den stod åpne. Noen personer søkte nettopp denne vogn, og da de så navnet «Stockholm» på den, steg de inn i den med sin bagasje og sikret seg sitteplasser. Jeg ga meg i selskap med dem, og da vi var kommet inn og alt var i orden, kjente vi oss alle trygge og vel til mote. Det var ingen av oss som sprang ut av vognen og urolig spurte: «Kommer jeg nå virkelig til Stockholm? »
Heller ikke merket jeg at noen ble nektet adgang. Alle som hadde billett, fikk komme med. Det var vel omkring 7 - 8ooo innbyggere i og omkring Narvik, men det var ingen som syntes at det var urimelig med bare en eneste vogn. For i praksis fantes det å være tilstrekkelig. Vognen var beregnet for byen og nabolaget, men den befordret bare dem av innbyggerne som kom og satte seg i den.
Gud har ordnet det for oss på en lignende måte. Gud har satt i stand et nådens tog til å befordre innbyggerne i denne fortapte verden til himmelen - men det er beregnet for så mange som vil benytte seg av det.
Alle som vil får komme, og de får, rettferdiggjort ved troen alene, sette seg i en vogn med påskriften: «Fra skyld til herlighet.» Når du hører dette frie tilbud til alle mennesker, behøver du ikke stå og spørre deg selv: «Mon det gjelder for meg? For likesom jernbanen har forbundet sig til å transportere alle som følger de trykte forskrifter, uberoende av deres moralske karakter, så skal du, om du kommer til Nådens stasjon til den fastsatte tid, som er «nå» (se 2. Kor. 6, 2), finne frelsens tog ferdig, og den eneste forskrift som du må underkaste deg, er at du samtykker i at den Herre Jesus får ta hånd om betalingen for din plass - noe som for deg burde være velkomment og ønskverdig, for du har selv ingenting å betale med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar