Skapelsen…

Gud skaper og oppholder alle ting, både synlige og usynlige. Det hebr. ordet for skape, bara, innebærer skapelse av intet, og det brukes alltid med Gud som subjekt. Det greske ordet ktizo “skape” tilsvarer bara. Skapelsen skildres i 1 Mos 1-2. Det understrekes at Gud så at det skapte var godt. Som kronen på skaperverket blir mennesket skapt. Likheten mellom den bibelske skapelsesberetning og skapelseshistorier fra Israels nabofolk kan forklares med at alle folk kan ha hatt minner om en urtidsåpenbaring. Men forskjellene er mer påfallende. Nabofolkenes skapelsesmyter kjenner ingen begynnelse i absolutt forstand, og skapelsen skjer ikke ut fra intet, slik som i Bibelen. I mytene er det tale om at materiale som allerede eksisterer blir formet av gudene. Der tilskrives skapelsen en magisk kraft som ligger utenfor skaperen. Mens verdenselementene i disse mytene oppfattes som guder, er de i Bibelen beskrevet som ting. Når Bibelen taler om Herrens kamp mot sjøuhyret, Leviatan og Rahab, er disse betegnelser brukt for å symolisere Guds kamp mot den onde makt.

Skapelsen er ikke bare bestemt av motsetningen mellom eksistens og ikke-eksistens, men også av motsetningen mellom kosmos og kaos. En stor del av skapelsesberetningen handler om en skapende ordningsprosess og dannelse av jorden som menneskets bolig. Allerede skapelsen er et ledd i Guds gjenløsningsplan for universet. Derfor forbindes skapelsestanken og Guds utfrielse av Israel fra Egypt, utfrielse fra Babel og den store forløsningen når Herren skaper en ny himmel og en ny jord. Etter syndefallet er skaperverket preget av forbannelsen, men den er fortsatt hans skapning. Gud oppholder sitt verk, og han er stadig virksom for å holde tilbake de kaoskreftene som vil forstyrre skapningens orden. Gud har fastsatt universets lover. I NT møter vi den samme skapelsestro som i GT. Verden er ikke evig, den er skapt. Gud har skapt det synlige, og det usynlige, derunder alle engler og ånder. Ikke skapningen, men Skaperen tilkommer ære og tilbedelse. Mennesket er underlagt Gud som skapningen under Skaperen, og har ingen rett til å kreve ham til regnskap. Alt det er, har det fått.

Mennesket skal motta gavene Skaperen gir, og som tilhører skaperverket. Dette er utrykk for Guds omsorg, og gjør at mennesket ikke trenger å være bekymret. Ikke noe av det som er nødvendig til livets opphold er vannhellig eller urent. Det er Kristus som er siktepunktet med skapelsen. Ved ham er verden skapt, og med ham som mål. Av Joh. 1:14 fremgår at denne guddommelige person er Jesus. Pga syndefallet er verden kommet i den ondes vold, og skaperverket er lagt under forgjengelighet. De gammeltestamentlige løfter om en ny skapning, knyttes først til en nyskapelse av menneskets hjerte, dernest til løftet om et fornyet skaperverk. Forløsningen i Kristus er Guds skapergjerning. Evangeliets tid er en nyskapelsestid, som har tatt sin begynnelse i en ond verden og mens den gamle tidsader ennå varer. Den skal nå sin fullendelse når hele skapningen forløses fra forgjengelighetens trelldom ved nyskapelsen av himmel og jord. Bibelsk frelse er ikke frelse fra det skapte, men av det skapte. – Skapelsen tilkjennes alle tre personer i treenigheten, Faderen Sønnen, Den Hellige Ånd. Dette er ikke slik å forstå at forskjellige deler av skaperverket tilskrives enkelte personer i treenighetenm men det åpenbarer at skapelsen er et verk av den treenige Gud.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. 4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys.

Dette er de første ordene i Bibelen. Det har blitt sterkere og sterkere for meg ettersom jeg med tiden skjønner mer og mer hva Ordet er og hva det betyr, og ikke minst hva det betyr for mitt liv! Ordet er Jesus, det han han som var der ved begynnelsen, han som har skapt oss, han som er vårt lys og vårt liv. Ved syndefallet ble vi skilt fra Ham, og han gav sitt liv for at vi kunne gjenforenes i evigheten…