I Jeremias 2, 13 går Herren i rette med sitt folk og han sier:» For to onde ting har mitt folk gjort; meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og hugget seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.»
Vi finner tilsvarende i Jeremias 17, 13 som lyder slik:» Herre, du Israels håp, alle som forlater deg skal bli til skamme, de som viker fra deg skal skrives i støvet for de har forlatt kilden med det levende vann.» (Mon tro om de kjente til dette skrifstedet de som så at Herren skrev med fingeren i støvet og de gikk bort – de eldste først. Joh. 8, 1 – 11)
Bibelen bruker ofte bilder fra vårt vanlige liv for å forklare åndelige sannheter og her brukes altså brønn og kilde som bilder. Det kan derfor være interessant å se på likheter og forskjeller hos disse. Begge to inneholder vann slik at tørste kan få drikke og avlinger kan få vokse og vann er noe alt liv er avhengig av. Den største forskjellen er vel at en kilde den strømmer fram av egen kraft mens fra en brønn må mennesket selv arbeide for å heise opp vannet. Kildevannet presses opp mot overflaten av et trykk nede i grunnen og vil komme regelmessig til overflaten uavhengig av at noe menneske bruker av vannet eller bruker noen kraft for å få det til å komme. Fra en slik kilde vil det derfor komme en bekk eller ei elv som renner ned mot lavere områder og vanner disse. Ef. 2, 4 – 9 forteller at frelsens kilde er kjærligheten i Guds hjerte som drev ham til frelsesverket og som aldri slutter å strømme fram. Frelsen var et ensidig verk av Gud uten at noe menneske gjorde noe for at verket skulle lykkes. Det var ikke vi som søkte Ham, det var Han som søkte oss og ryddet bort alt som stengte.
En brønn derimot er bare en samlestasjon for vann i grunnen, den fylles opp av vann som siger til den fra sidene og her må vannet hentes opp av brukeren. Mange brønner er så dype at de gir brukerne tilgang til selve grunnvannet i bakken, de blir bare en åpning for folk til å bruke av det. Det fortelles at i Israel nå har vannforbruket vært så stort under lang tid at grunnvannflaten har sunket opptil 4 meter og det har selvsagt gjort mange gamle brønner tørre. Brønner fungerer ofte også som cisterner, det vil si at de i nedbørsperioder samler opp overflatevannet og virker da som et lager til tørrere tider. Men dersom de, slik Jeremias skriver, er sprukne vil de raskt bli tørre de også fordi vannet da vil strømme ut i grunnen igjen. I Rom. 10, 1 – 4 skriver Paulus om hvordan israelfolket strevde og brukte all sin kraft for å tilfredstille sin Gud og hvor fåfengt alt dette var fordi de ikke forsto gudsforholdets egentlige dimensjoner. Rom. 9, 30 – 32 forteller at de ikke nådde fram fordi de søkte loven ved gjerninger og ikke ved tro. De hugget seg ut brønner i stedet for å søke til kilden.
Herren kaller seg her for en kilde med levende vann, uttrykket «levende vann» brukes både i GT og NT og peker på at noe vann er levende i motsetning til vann som ikke er levende. Det skulle vært interessant å vite hva dette uttrykket innebærer, men jeg vet ikke mye om det. Utrykket «rinnende vann» brukes også ofte og det står vel for vann i bevegelse. Vi vet jo at stillestående vann vil råtne etterhvert, miste innholdet av oksygen og jeg tror det etterhvert vil bli giftig. I alle fall er det som er levende i stand til å utrette noe, vann i bevegelse tar med seg ting fra bredden og avleirer det når strømmen bremses opp.
Ser vi på det bildet Jeremias bruker ser vi at det er folket selv som har arbeidet og slitt med å hugge ut disse brønnene, vi ser at det er de selv som må hente opp vannet og at så snart omgivelsene tørker opp tørker og brønnene opp og blir ubrukelige. Dette er jo fordi brønnene er avhengige av alt det andre som foregår på overflaten og ikke har noen kraft i seg selv, de har ikke noen skjult kraft og reserve å hente fram noe av. En kilde derimot er ikke avhengig av vekslinger på overflaten, den opererer uavhengig av vær og vind fordi kildens kraft ligger dypere og uavhengig av alt synlig. Ved Larvik finnes en kilde, Olavsskilden, og det sies at vannet som strømmer opp der er regnvann som falt for hundrevis av år siden, vannet er filtrert gjennom morenelaget og inneholder en mengde mineraler som skal være helsebringende, det er altså vann som utretter noe, «levende vann» om en kan si det.
I Sakarias 13, 1. fortelles det om en kilde som skal åpnes for Israel i endetiden og der ser vi at den skal skylle bort all synd og urettferdighet i folket. Dette er en veldig kilde som plutselig bryter fram og jeg synes jeg ser bildet av en demning som brister, vannet som flommer og tar med seg alt løst skrap som ligger omkring.
Som tidligere skrevet strømmer altså kildevannet til overflaten uten at noe menneske har hjulpet det fram og det er uavhengig av verden omkring seg. Slik sier altså Herren at han fungerer som den som bringer vann til den tørste og avling for markene og det burde vel fortelle oss noe om den åndelige verden og det åndelige livet.
Esaias 12 forteller vel egentlig om Israels frelse i endetiden og her brukes et annet uttrykk i vers 3. Folket oppfordres til å øse vann med glede av frelsens kilder. Her brukes ordet kilde i flertall og jeg tror at selv om frelsen stammer fra bare en kilde, Guds evige kjærlighet, så inneholder den mange kilder for den som tar imot den.
«På den siste, den store dag i høitiden sto Jesus fram og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg å drikke!» ( Joh. 7, 37 – 39) Nå hadde folket vært sammen i snart 8 dager med religiøse sammenkomster, ofringer, diskusjoner, forklaringer og utlegninger av Skriften, de store og lærde hadde overgått hverandre i finurlige og elegante metoder til å dra vannet opp av brønnene på og så sto altså denne tømmermannen fra Nasaret fram og innbød alle de som tørstet til å komme til ham å drikke. Han hadde vel ingen brønn å peke på, nei han hadde ikke det – han var en kilde!
» Og de som synger og danser skal si; alle mine kilder er i deg.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar