Sider

søndag 28. august 2011

Dårlig markedsføring igjen?


Da det viste seg etter få dager at Jesu grav var tom ga den religiøse ledelsen i Israel penger til de som hadde voktet graven for at de skulle si at de hadde sovnet på vakt og at Jesu disipler hadde fjernet liket mens de sov. Dette var meget farefullt da en romers soldat som sovnet på vakt var dødsdømt og prestene garanterte derfor samtidig at de skulle snakke med den romerske ledelse at de ikke skulle straffes.
På den måte oppsto da ryktene om at alt sammen var et skuespill fra apostlenes side og oppstandelsen bare var eventyr. Dette har holdt seg til i dag!
I det hele var det å sette vakter ved en grav bare tull. En arrestant bør voktes selv om han er såret eller syk må det låses og voktes. Men når en er død og begravd virker vakthold noe meningsløst etter min mening.
Jesus hadde en rekke ganger sagt offentlig at han skulle dømmes til døden, henrettes og stå opp igjen. Han hadde til og med sagt at ingen var i stand til å ta hans liv, men at han selv hadde fått det bud av sin Fader at han selv skulle gi sitt liv og så ta det igjen.
En slik uttalelse var selvsagt uhørt og landets ledelse var nok redde for at noen skulle fjerne liket slik at dette skulle få folk til å tro han sa sannheten, derfor mente de nok at vakthold var nødvendig – og det satt nok og en liten tvil hos dem – han hadde jo helbredet mange syke og han hadde selv oppvekt et par døde – så kanskje……


Så var det da slik at tidlig på morgenen dagen etter sabbaten gikk noen kvinner til graven, de hadde med salver og urter de skulle bruke til å salve den døde med etter landets skikk og de snakket sammen om hvordan de skulle få rullet den store steinen foran inngangen bort.
Da de kom fram var steinen alt rullet til siden og graven var tom. (Underlig hvordan vi mennesker tenker på vanskelighetene i møtet med Jesus og hvordan vanskelighetene viser seg å være fjernet når det kommer til stykket )
Kvinnene fortalte dette til disiplene, men de trodde dem ikke. Men noen av dem gikk likevel til graven og fant at det var slik kvinnene hadde sagt. Bibelen forteller at senere åpenbarte Jesus seg for dem mange ganger og han var hos dem i 40 dager før han dro hjem til sin Far. Et sted står det at Jesus lot seg se av hele 500 mennesker på en gang, men at de alle var troende. Det må en kanskje kalle dårlig markedsføring, det må da være som å selge teaterbilletter til de som allerede har kjøp seg plass.


En kan undre seg over at han ikke gikk til den romerske borgen og pratet med Pilatus, om hvorfor han ikke gikk til Det Høye Råd og viste seg for landets religiøse ledelse og satte dem på plass, hvorfor tok han ikke et oppgjør med Kaifas og Annas, hvorfor sto han ikke fram i tempelet eller på tempelplassen og viste sin guddommelighet. Det ville nok ha gitt ugjendrivelige bevis for oppstandelsen! Og så kunne han jo ha vist at han hadde all makt i himmel og på jord ved å flytte tempelet noen meter til høyre eller venstre! Hvorfor gjorde han ikke noe slikt så vi troende i dag kunne vise til noe all verdens historieskrivere og arkeologer hadde måttet bøye seg for?
Han gjorde ikke det fordi frelsen ligger på et helt annet plan enn det intellektuelle og den menneskelige fornuft og det beviselige. Frelsen er Guds svar på den indre lengsel som mot all fornuft ligger innerst i mennesket fordi Herren selv kaller på det. Frelsen er svaret på det tomrom i menneskesjelen som vi mennesker selv fornekter men likevel dukker opp og taler til oss til tider.

Av Dag Arneson

lørdag 27. august 2011

Brønn eller kilde?

Kilde

I Jeremias 2, 13 går Herren i rette med sitt folk og han sier:» For to onde ting har mitt folk gjort; meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og hugget seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.»
Vi finner tilsvarende i Jeremias 17, 13 som lyder slik:» Herre, du Israels håp, alle som forlater deg skal bli til skamme, de som viker fra deg skal skrives i støvet for de har forlatt kilden med det levende vann.» (Mon tro om de kjente til dette skrifstedet de som så at Herren skrev med fingeren i støvet og de gikk bort – de eldste først. Joh. 8, 1 – 11)


Bibelen bruker ofte bilder fra vårt vanlige liv for å forklare åndelige sannheter og her brukes altså brønn og kilde som bilder. Det kan derfor være interessant å se på likheter og forskjeller hos disse. Begge to inneholder vann slik at tørste kan få drikke og avlinger kan få vokse og vann er noe alt liv er avhengig av. Den største forskjellen er vel at en kilde den strømmer fram av egen kraft mens fra en brønn må mennesket selv arbeide for å heise opp vannet. Kildevannet presses opp mot overflaten av et trykk nede i grunnen og vil komme regelmessig til overflaten uavhengig av at noe menneske bruker av vannet eller bruker noen kraft for å få det til å komme. Fra en slik kilde vil det derfor komme en bekk eller ei elv som renner ned mot lavere områder og vanner disse. Ef. 2, 4 – 9 forteller at frelsens kilde er kjærligheten i Guds hjerte som drev ham til frelsesverket og som aldri slutter å strømme fram. Frelsen var et ensidig verk av Gud uten at noe menneske gjorde noe for at verket skulle lykkes. Det var ikke vi som søkte Ham, det var Han som søkte oss og ryddet bort alt som stengte.
En brønn derimot er bare en samlestasjon for vann i grunnen, den fylles opp av vann som siger til den fra sidene og her må vannet hentes opp av brukeren. Mange brønner er så dype at de gir brukerne tilgang til selve grunnvannet i bakken, de blir bare en åpning for folk til å bruke av det. Det fortelles at i Israel nå har vannforbruket vært så stort under lang tid at grunnvannflaten har sunket opptil 4 meter og det har selvsagt gjort mange gamle brønner tørre. Brønner fungerer ofte også som cisterner, det vil si at de i nedbørsperioder samler opp overflatevannet og virker da som et lager til tørrere tider. Men dersom de, slik Jeremias skriver, er sprukne vil de raskt bli tørre de også fordi vannet da vil strømme ut i grunnen igjen. I Rom. 10, 1 – 4 skriver Paulus om hvordan israelfolket strevde og brukte all sin kraft for å tilfredstille sin Gud og hvor fåfengt alt dette var fordi de ikke forsto gudsforholdets egentlige dimensjoner. Rom. 9, 30 – 32 forteller at de ikke nådde fram fordi de søkte loven ved gjerninger og ikke ved tro. De hugget seg ut brønner i stedet for å søke til kilden.


Herren kaller seg her for en kilde med levende vann, uttrykket «levende vann» brukes både i GT og NT og peker på at noe vann er levende i motsetning til vann som ikke er levende. Det skulle vært interessant å vite hva dette uttrykket innebærer, men jeg vet ikke mye om det. Utrykket «rinnende vann» brukes også ofte og det står vel for vann i bevegelse. Vi vet jo at stillestående vann vil råtne etterhvert, miste innholdet av oksygen og jeg tror det etterhvert vil bli giftig. I alle fall er det som er levende i stand til å utrette noe, vann i bevegelse tar med seg ting fra bredden og avleirer det når strømmen bremses opp.


Ser vi på det bildet Jeremias bruker ser vi at det er folket selv som har arbeidet og slitt med å hugge ut disse brønnene, vi ser at det er de selv som må hente opp vannet og at så snart omgivelsene tørker opp tørker og brønnene opp og blir ubrukelige. Dette er jo fordi brønnene er avhengige av alt det andre som foregår på overflaten og ikke har noen kraft i seg selv, de har ikke noen skjult kraft og reserve å hente fram noe av. En kilde derimot er ikke avhengig av vekslinger på overflaten, den opererer uavhengig av vær og vind fordi kildens kraft ligger dypere og uavhengig av alt synlig. Ved Larvik finnes en kilde, Olavsskilden, og det sies at vannet som strømmer opp der er regnvann som falt for hundrevis av år siden, vannet er filtrert gjennom morenelaget og inneholder en mengde mineraler som skal være helsebringende, det er altså vann som utretter noe, «levende vann» om en kan si det.
I Sakarias 13, 1. fortelles det om en kilde som skal åpnes for Israel i endetiden og der ser vi at den skal skylle bort all synd og urettferdighet i folket. Dette er en veldig kilde som plutselig bryter fram og jeg synes jeg ser bildet av en demning som brister, vannet som flommer og tar med seg alt løst skrap som ligger omkring.


Som tidligere skrevet strømmer altså kildevannet til overflaten uten at noe menneske har hjulpet det fram og det er uavhengig av verden omkring seg. Slik sier altså Herren at han fungerer som den som bringer vann til den tørste og avling for markene og det burde vel fortelle oss noe om den åndelige verden og det åndelige livet.
Esaias 12 forteller vel egentlig om Israels frelse i endetiden og her brukes et annet uttrykk i vers 3. Folket oppfordres til å øse vann med glede av frelsens kilder. Her brukes ordet kilde i flertall og jeg tror at selv om frelsen stammer fra bare en kilde, Guds evige kjærlighet, så inneholder den mange kilder for den som tar imot den.


«På den siste, den store dag i høitiden sto Jesus fram og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg å drikke!» ( Joh. 7, 37 – 39) Nå hadde folket vært sammen i snart 8 dager med religiøse sammenkomster, ofringer, diskusjoner, forklaringer og utlegninger av Skriften, de store og lærde hadde overgått hverandre i finurlige og elegante metoder til å dra vannet opp av brønnene på og så sto altså denne tømmermannen fra Nasaret fram og innbød alle de som tørstet til å komme til ham å drikke. Han hadde vel ingen brønn å peke på, nei han hadde ikke det – han var en kilde!


» Og de som synger og danser skal si; alle mine kilder er i deg.»

Av Dag Arneson

søndag 30. januar 2011

Ord for dagen. Dag 1

Døde

"Vi som var døde på grunn av våre synder.” (Ef. 2, 5)

Legg merke til hvilket ord apostelen her bruker om vår naturlige tilstand det korte, men betydningsfulle ordet «døde». «Døde på grunn av våre synder». Livet fra Gud er borte. Mennesket er åndelig talt et lik.

Den legemlige døde kjennes på at han ikke lenger føler noe. Han verken ser eller hører. Han puster ikke, men likevel har han de samme organene som de levende: Øyne, ører, munn og lunger. Er ikke det samme tilfellet med den åndelige døde? Han kan ha alle de ytre kjennetegnene. Dessuten kan han ha en klar forstand, et følsomt hjerte, rike kunnskaper, edle motiver, gode gjerninger og ord. Men livet i Kristus mangler han. Forbindelsen med Gud, sansen for Hans vilje, Hans ord og Hans nåde har han ikke.

Han kan nok ha en viss tro på Guds ords sannhet. Det er noe i hans hjerte som vitner om det, og han har kanskje heller aldri direkte tvilt. Han ser og hører i Guds ord dommen over alle som ikke er født av Gud, men selv om han ikke er seg bevisst noen ny fødsel, nærer han likevel ikke den minste frykt. Han leser om to veier, den brede og den smale, men han bekymrer seg ikke om hvilken av de to veiene han selv går på. Hvorfor frykter han ikke? - Fordi han er død! Tenk derfor over hva det vil si å være død i overtredelser og synder. Det er og blir vår naturlige tilstand.