22 Descriptions of Marital Love

Below are his twenty-two descriptions of marital love from Chapter 12, "Ready, Willing, and Waiting":

1. Love is being willing to have your life complicated by the needs and struggles of your husband or wife without impatience or anger.

2. Love is actively fighting the temptation to be critical and judgmental toward your spouse, while looking for ways to encourage and praise.

3. Love is the daily commitment to resist the needless moments of conflict that come from pointing out and responding to minor offenses.

4. Love is being honest and approachable in times of misunderstanding, and being more committed to unity than you are to winning, accusing, or being right.

5. Love is a daily commitment to admit your sin, weakness, and failure and to resist the temptation to offer an excuse or shift the blame.

6. Love means being willing, when confronted by your spouse, to examine your heart rather than rising to your defense or shifting the focus.

7. Love is a daily commitment to grow in love so that the love you offer to your husband or wife is increasingly selfless, mature, and patient.

8. Love is being unwilling to do what is wrong when you have been wronged but to look for concrete and specific ways to overcome evil with good.

9. Love is being a good student of your spouse, looking for his physical, emotional, and spiritual needs so that in some way you can remove the burden, support him as he carries it, or encourage him along the way.

10. Love means being willing to invest the time necessary to discuss, examine, and understand the problems that you face as a couple, staying on task until the problem is removed or you have agreed upon a strategy of response.

11. Love is always being willing to ask for forgiveness and being committed to grant forgiveness when it is requested.

12. Love is recognizing the high value of trust in a marriage and being faithful to your promises and true to your word.

13. Love is speaking kindly and gently, even in moments of disagreement, refusing to attack your spouse's character or assault his or her intelligence.

14. Love is being unwilling to flatter, lie, manipulate, or deceive in any way in order to co-opt your spouse into giving you what you want or doing something your way.

15. Love is being unwilling to ask your spouse to be the source of your identity, meaning and purpose, or inner sense of well-being, while refusing to be the source of his or hers.

16. Love is the willingness to have less free time, less sleep, and a busier schedule in order to be faithful to what God has called you to be and to do as a husband or wife.

17. Love is a commitment to say no to selfish instincts and to do everything that is within your ability to promote real unity, functional understanding, and active love in your marriage.

18. Love is staying faithful to your commitment to treat your spouse with appreciation, respect, and grace, even in moments when he or she doesn't seem to deserve it or is unwilling to reciprocate.

19. Love is the willingness to make regular and costly sacrifices for the sake of your marriage without asking anything in return or using your sacrifices to place your spouse in your debt.

20. Love is being unwilling to make any personal decision or choice that would harm your marriage, hurt your husband or wife, or weaken the bond of trust between you.

21. Love is refusing to be self-focused or demanding but instead looking for specific ways to serve, support, and encourage, even when you are busy or tired.

22. Love is daily admitting to yourself, your spouse, and God that you are not able to love this way without God's protecting, providing, forgiving, rescuing, and delivering grace.

R W Glenn

Pastor of Preaching and Vision

Dårlig markedsføring igjen?

Da det viste seg etter få dager at Jesu grav var tom ga den religiøse ledelsen i Israel penger til de som hadde voktet graven for at de skulle si at de hadde sovnet på vakt og at Jesu disipler hadde fjernet liket mens de sov. Dette var meget farefullt da en romers soldat som sovnet på vakt var dødsdømt og prestene garanterte derfor samtidig at de skulle snakke med den romerske ledelse at de ikke skulle straffes.
På den måte oppsto da ryktene om at alt sammen var et skuespill fra apostlenes side og oppstandelsen bare var eventyr. Dette har holdt seg til i dag!
I det hele var det å sette vakter ved en grav bare tull. En arrestant bør voktes selv om han er såret eller syk må det låses og voktes. Men når en er død og begravd virker vakthold noe meningsløst etter min mening.
Jesus hadde en rekke ganger sagt offentlig at han skulle dømmes til døden, henrettes og stå opp igjen. Han hadde til og med sagt at ingen var i stand til å ta hans liv, men at han selv hadde fått det bud av sin Fader at han selv skulle gi sitt liv og så ta det igjen.
En slik uttalelse var selvsagt uhørt og landets ledelse var nok redde for at noen skulle fjerne liket slik at dette skulle få folk til å tro han sa sannheten, derfor mente de nok at vakthold var nødvendig – og det satt nok og en liten tvil hos dem – han hadde jo helbredet mange syke og han hadde selv oppvekt et par døde – så kanskje……

Så var det da slik at tidlig på morgenen dagen etter sabbaten gikk noen kvinner til graven, de hadde med salver og urter de skulle bruke til å salve den døde med etter landets skikk og de snakket sammen om hvordan de skulle få rullet den store steinen foran inngangen bort.
Da de kom fram var steinen alt rullet til siden og graven var tom. (Underlig hvordan vi mennesker tenker på vanskelighetene i møtet med Jesus og hvordan vanskelighetene viser seg å være fjernet når det kommer til stykket )
Kvinnene fortalte dette til disiplene, men de trodde dem ikke. Men noen av dem gikk likevel til graven og fant at det var slik kvinnene hadde sagt. Bibelen forteller at senere åpenbarte Jesus seg for dem mange ganger og han var hos dem i 40 dager før han dro hjem til sin Far. Et sted står det at Jesus lot seg se av hele 500 mennesker på en gang, men at de alle var troende. Det må en kanskje kalle dårlig markedsføring, det må da være som å selge teaterbilletter til de som allerede har kjøp seg plass.

En kan undre seg over at han ikke gikk til den romerske borgen og pratet med Pilatus, om hvorfor han ikke gikk til Det Høye Råd og viste seg for landets religiøse ledelse og satte dem på plass, hvorfor tok han ikke et oppgjør med Kaifas og Annas, hvorfor sto han ikke fram i tempelet eller på tempelplassen og viste sin guddommelighet. Det ville nok ha gitt ugjendrivelige bevis for oppstandelsen! Og så kunne han jo ha vist at han hadde all makt i himmel og på jord ved å flytte tempelet noen meter til høyre eller venstre! Hvorfor gjorde han ikke noe slikt så vi troende i dag kunne vise til noe all verdens historieskrivere og arkeologer hadde måttet bøye seg for?
Han gjorde ikke det fordi frelsen ligger på et helt annet plan enn det intellektuelle og den menneskelige fornuft og det beviselige. Frelsen er Guds svar på den indre lengsel som mot all fornuft ligger innerst i mennesket fordi Herren selv kaller på det. Frelsen er svaret på det tomrom i menneskesjelen som vi mennesker selv fornekter men likevel dukker opp og taler til oss til tider.

Av Dag Arneson

Brønn eller kilde?

I Jeremias 2, 13 går Herren i rette med sitt folk og han sier:» For to onde ting har mitt folk gjort; meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og hugget seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.»
Vi finner tilsvarende i Jeremias 17, 13 som lyder slik:» Herre, du Israels håp, alle som forlater deg skal bli til skamme, de som viker fra deg skal skrives i støvet for de har forlatt kilden med det levende vann.» (Mon tro om de kjente til dette skrifstedet de som så at Herren skrev med fingeren i støvet og de gikk bort – de eldste først. Joh. 8, 1 – 11)

Bibelen bruker ofte bilder fra vårt vanlige liv for å forklare åndelige sannheter og her brukes altså brønn og kilde som bilder. Det kan derfor være interessant å se på likheter og forskjeller hos disse. Begge to inneholder vann slik at tørste kan få drikke og avlinger kan få vokse og vann er noe alt liv er avhengig av. Den største forskjellen er vel at en kilde den strømmer fram av egen kraft mens fra en brønn må mennesket selv arbeide for å heise opp vannet. Kildevannet presses opp mot overflaten av et trykk nede i grunnen og vil komme regelmessig til overflaten uavhengig av at noe menneske bruker av vannet eller bruker noen kraft for å få det til å komme. Fra en slik kilde vil det derfor komme en bekk eller ei elv som renner ned mot lavere områder og vanner disse. Ef. 2, 4 – 9 forteller at frelsens kilde er kjærligheten i Guds hjerte som drev ham til frelsesverket og som aldri slutter å strømme fram. Frelsen var et ensidig verk av Gud uten at noe menneske gjorde noe for at verket skulle lykkes. Det var ikke vi som søkte Ham, det var Han som søkte oss og ryddet bort alt som stengte.
En brønn derimot er bare en samlestasjon for vann i grunnen, den fylles opp av vann som siger til den fra sidene og her må vannet hentes opp av brukeren. Mange brønner er så dype at de gir brukerne tilgang til selve grunnvannet i bakken, de blir bare en åpning for folk til å bruke av det. Det fortelles at i Israel nå har vannforbruket vært så stort under lang tid at grunnvannflaten har sunket opptil 4 meter og det har selvsagt gjort mange gamle brønner tørre. Brønner fungerer ofte også som cisterner, det vil si at de i nedbørsperioder samler opp overflatevannet og virker da som et lager til tørrere tider. Men dersom de, slik Jeremias skriver, er sprukne vil de raskt bli tørre de også fordi vannet da vil strømme ut i grunnen igjen. I Rom. 10, 1 – 4 skriver Paulus om hvordan israelfolket strevde og brukte all sin kraft for å tilfredstille sin Gud og hvor fåfengt alt dette var fordi de ikke forsto gudsforholdets egentlige dimensjoner. Rom. 9, 30 – 32 forteller at de ikke nådde fram fordi de søkte loven ved gjerninger og ikke ved tro. De hugget seg ut brønner i stedet for å søke til kilden.

Herren kaller seg her for en kilde med levende vann, uttrykket «levende vann» brukes både i GT og NT og peker på at noe vann er levende i motsetning til vann som ikke er levende. Det skulle vært interessant å vite hva dette uttrykket innebærer, men jeg vet ikke mye om det. Utrykket «rinnende vann» brukes også ofte og det står vel for vann i bevegelse. Vi vet jo at stillestående vann vil råtne etterhvert, miste innholdet av oksygen og jeg tror det etterhvert vil bli giftig. I alle fall er det som er levende i stand til å utrette noe, vann i bevegelse tar med seg ting fra bredden og avleirer det når strømmen bremses opp.

Ser vi på det bildet Jeremias bruker ser vi at det er folket selv som har arbeidet og slitt med å hugge ut disse brønnene, vi ser at det er de selv som må hente opp vannet og at så snart omgivelsene tørker opp tørker og brønnene opp og blir ubrukelige. Dette er jo fordi brønnene er avhengige av alt det andre som foregår på overflaten og ikke har noen kraft i seg selv, de har ikke noen skjult kraft og reserve å hente fram noe av. En kilde derimot er ikke avhengig av vekslinger på overflaten, den opererer uavhengig av vær og vind fordi kildens kraft ligger dypere og uavhengig av alt synlig. Ved Larvik finnes en kilde, Olavsskilden, og det sies at vannet som strømmer opp der er regnvann som falt for hundrevis av år siden, vannet er filtrert gjennom morenelaget og inneholder en mengde mineraler som skal være helsebringende, det er altså vann som utretter noe, «levende vann» om en kan si det.
I Sakarias 13, 1. fortelles det om en kilde som skal åpnes for Israel i endetiden og der ser vi at den skal skylle bort all synd og urettferdighet i folket. Dette er en veldig kilde som plutselig bryter fram og jeg synes jeg ser bildet av en demning som brister, vannet som flommer og tar med seg alt løst skrap som ligger omkring.

Som tidligere skrevet strømmer altså kildevannet til overflaten uten at noe menneske har hjulpet det fram og det er uavhengig av verden omkring seg. Slik sier altså Herren at han fungerer som den som bringer vann til den tørste og avling for markene og det burde vel fortelle oss noe om den åndelige verden og det åndelige livet.
Esaias 12 forteller vel egentlig om Israels frelse i endetiden og her brukes et annet uttrykk i vers 3. Folket oppfordres til å øse vann med glede av frelsens kilder. Her brukes ordet kilde i flertall og jeg tror at selv om frelsen stammer fra bare en kilde, Guds evige kjærlighet, så inneholder den mange kilder for den som tar imot den.

«På den siste, den store dag i høitiden sto Jesus fram og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg å drikke!» ( Joh. 7, 37 – 39) Nå hadde folket vært sammen i snart 8 dager med religiøse sammenkomster, ofringer, diskusjoner, forklaringer og utlegninger av Skriften, de store og lærde hadde overgått hverandre i finurlige og elegante metoder til å dra vannet opp av brønnene på og så sto altså denne tømmermannen fra Nasaret fram og innbød alle de som tørstet til å komme til ham å drikke. Han hadde vel ingen brønn å peke på, nei han hadde ikke det – han var en kilde!

» Og de som synger og danser skal si; alle mine kilder er i deg.»

Av Dag Arneson

Ord for dagen. Dag 1

Døde

"Vi som var døde på grunn av våre synder.” (Ef. 2, 5)

Legg merke til hvilket ord apostelen her bruker om vår naturlige tilstand det korte, men betydningsfulle ordet «døde». «Døde på grunn av våre synder». Livet fra Gud er borte. Mennesket er åndelig talt et lik.

Den legemlige døde kjennes på at han ikke lenger føler noe. Han verken ser eller hører. Han puster ikke, men likevel har han de samme organene som de levende: Øyne, ører, munn og lunger. Er ikke det samme tilfellet med den åndelige døde? Han kan ha alle de ytre kjennetegnene. Dessuten kan han ha en klar forstand, et følsomt hjerte, rike kunnskaper, edle motiver, gode gjerninger og ord. Men livet i Kristus mangler han. Forbindelsen med Gud, sansen for Hans vilje, Hans ord og Hans nåde har han ikke.

Han kan nok ha en viss tro på Guds ords sannhet. Det er noe i hans hjerte som vitner om det, og han har kanskje heller aldri direkte tvilt. Han ser og hører i Guds ord dommen over alle som ikke er født av Gud, men selv om han ikke er seg bevisst noen ny fødsel, nærer han likevel ikke den minste frykt. Han leser om to veier, den brede og den smale, men han bekymrer seg ikke om hvilken av de to veiene han selv går på. Hvorfor frykter han ikke? - Fordi han er død! Tenk derfor over hva det vil si å være død i overtredelser og synder. Det er og blir vår naturlige tilstand.

Ord for dagen

Tilregnet

«Slik priser også David et menneske salig når Gud tilregner det rettferdighet uten at det har noen gjerninger.» (Rom. 4, 6)

Her sies det i klare og bestemte ord at et menneske kan være rettferdig for Gud selv om det ennå kjemper med synden. Det står utrykkelig at når Gud rettferdiggjør et menneske, skjer det ikke ved at Han utsletter synden av dets vesen og gjør det syndfritt i seg selv. Nei det skjer ved at det blir tilregnet rettferdighet.

Vi blir gjort rettferdige ved at Gud tilregner oss en rettferdighet som ikke finnes hos oss. Derimot tilgir og skjuler Han våre synder. Da ordet rettferdiggjør kanskje kan være tvetydig for noen, bruker apostelen her ordene til regne rettferdighet. Senere forklarer han det med Davids ord om at det menneske er salig som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er det menneske som Herren tilregner rettferdighet uten gjerninger; det prises salig, og dermed er det sagt at det ikke finnes rettferdighet i dette menneskets eget vesen. Det menneske som Herren ikke tilregner synd. (Rom. 4, 6 - 8). Samtidig betyr det at syndene fremdeles finnes hos den troende, men de tilregnes ikke, de skjules.

Skriftens viktigste oppgave er å forkynne Kristi stedfortredende gjerning og Hans rettferdighet som tilregnes den synder som tror på Ham.

Kristus vår rettferdighet… 6 dag

Utvalgt i Kristus

«Han utvalgte oss I Ham, før verdens grunnvoll ble lagt ». (Ef. 1,4)

Vår utvelgelse grunner seg derfor ikke på noe i oss selv. Før vi ble født, før himmel og jord ble til, ja, før verdens grunnvoll ble lagt, utvalgte Gud oss til sine barn og arvinger.

Da må det være klart at han ikke så på noe hos oss, men helt og fullt på Kristus alene. Om vår synd var tusen ganger større, kunne den likevel ikke gjøre denne utvelgelse til intet og hindre vår frelse i Kristus. Denne frelses grunnvoll er så fast og sikker, at verken vår synd og vårt hjertes ondskap eller djevelens raseri rokker ved den.

Om din synd er tung og svær i vektskålen, så veier det Gud har gjort likevel tusen ganger mer. Mener du med din omvendelse, din anger og bønn å legge noe til din frelse, så kommer du for sent. Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. I Kristus, - ikke i deg eller meg eller noen annen. Med Kristus har Gud gjort opp vårt regnskap, og i Kristus er han en forsonet Gud for alle syndere.

Før noe menneske kunne be ham om noe eller bevege ham til noe, ved sin anger og forbedring, utvalgte han oss. Han gjorde det fordi «han i sin vilje besluttet det, til lov og pris for sin herlige nåde». Vår frelse er like fullt Guds verk alene, som hele universet er hans verk.

I Will Rise !

Hans nåde er nok !

2 Kor. 12, 1 - 9

   1 Jeg må altså rose meg, enda det ikke er til gagn. Men jeg kommer nå til syner og åpenbaringer fra Herren. 2 Jeg kjenner et menneske i Kristus - om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - en som for fjorten år siden ble rykket like inn i den tredje himmel. 3 Jeg kjenner dette menneske - om han var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det. 4 Han ble rykket inn i Paradis og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale. 5 Denne mannen vil jeg rose meg av, men meg selv vil jeg ikke rose meg av - uten av min skrøpelighet. 6 For om jeg likevel skulle ønske å rose meg, ville jeg ikke bli en dåre. For det jeg sa, ville være sant. Men jeg lar det være, for at ingen skal ha høyere tanker om meg enn det han får ved å se meg og høre meg. 7 Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. 8 Om denne bad jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. 9 Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.

   Paulus er en sann evangelieforkynner, en sann nådeforkynner, men han er også en sann læremester i kristendomsutøvelse. Altså et sant forbilde.
   Altså da ikke slik å forstå, at se nå her hvor fantastisk flott jeg lever som en kristen, i betydningen: Se hva jeg får til - og bli nå lik meg! Nei, men han er i sitt liv, i sitt samfunn med Herren blitt en åpenbaring av hvordan Herren tar seg av sine, og hvordan en sann troende ser på ting.
   Vi skal sette opp en kontrast nå - Per Nordsletten var en forkynner som reiste i vårt land, sto i vekkelser og førte mange til tro på Jesus ved den nådegave som var gitt ham - sangene hans har vi i Sangboken vår, og i en av dem leser vi: «Ifra hode til fot, Hjertets innerste rot, Kun en eneste masse av synd!» Kunne han ut fra dette han her hadde sett i samfunn med Herren, vitne som vi ofte hører det i dag: Du vet vel om at jeg er verdifull!
   Nei, men nettopp på grunn av dette var det en som var blitt så uendelig verdifull for ham - nemlig Han som var kommet til jord for å være en frelser for slike noen!
   «Dog får jeg være Kristi brud, Å du forunderlige Gud,» som han uttrykker det i en annen sang. Dog! Altså til tross for denne min elendighet! Det klages så ofte over at det ikke er vekkelse i våre dager - og når det er, så er det så lite gjennomgripende. Det rører bare mennesket på overflaten, likesom. I følelseslivet. Det er vel ikke å undres på at det ikke blir vekkelse, når sannheten ikke blir forkynt, eller tildekket! Hva slags vekkelse skulle vel det bli? Ikke av Gud iallfall! Det forstår vi jo.
   Paulus skriver her, at han måtte ha en torn i kjødet, for at han ikke skulle opphøye dette sitt eget. For at ikke det som var av ham selv, skulle vokse og virke. Det sier oss noe særdeles viktig - dersom vi vil høre og la oss lære av Guds ord - både om oss selv, og hvordan Gud i sin hellighet ser på dette vårt eget.
   Hva tror du henger der på Golgata kors? Jesus vil du vel si da. Ja, det er rett det, men hvorfor henger nå Han der, Han som var både rettferdig, hellig og uten synd både i kjød og gjerning? Hvorfor henger Han der? Jo, som vi synger det i en annen sang: «Fordi dine synder er der.» Dine synder er der! Og så kan vi vende tilbake til Per Nordslettens sang: «Kun en eneste masse av synd.» Det er altså du, med alt ditt, som henger der i Ham! Så mye er det verd for Gud!
   Men Gud er ikke uten nåde! Det er vår redning! Det er ingen redning i å være en stor synder. En skulle nesten tro det, når en hører enkelte vitne. Men det er heller ingen redning i å være en mindre! Det er det vel enda flere som forsøker å trøste seg til - at det må da bedre min situasjon innfor Gud noe iallfall, at jeg ikke er blant de største forbrytere! Men det gjør ikke det! Det eneste som bedrer din situasjon innfor Gud, det er nåden i Guds hjerte, og at du derfor tar din tilflukt til den, der den er åpenbart deg - nemlig i Jesus Kristus, Hans liv, Hans gjerning og Hans død! Gud naglet deg og ditt til korsets tre, og der skal du få regne med at det fremdeles er i Guds øyne, når all slags ondt veller opp i deg fra denne giftige kilden i ditt eget hjerte. Det har allerede fått sin dom, og er tatt bort fra Guds åsyn!
   Hvorfor tror du de gamle ba slik i kirken: «Som har krenket deg i tanker, ord og gjerninger, og kjenner den onde lyst - eller onde begjær som de sa det i riktig gamle dager - i mitt hjerte?» I mitt hjerte! Og hvorfor tror du de vil ha dette bort i dag? Jo, fordi lyset går ut! Og går det ut, da blir vi jo stående igjen i mørket, og da må vi prøve å innbille oss ting, så godt vi kan, men vi ser ikke lenger klart!
   Som forkynner setter jeg så pris på det Paulus skriver her: Han taler om det å rose seg mot disse som kritiserer ham - han kunne godt gjøre det, sier han, for det han sa ville være sant, men tilføyer så: «Men jeg lar det være, for at ingen skal ha høyere tanker om meg enn det han får ved å se meg og høre meg.» (v.6). Alt dette skrytet av mennesker! Nei, la meg få høre om Jesus!
   Som det fortelles om en som begynte på misjonsskolen Fjellhaug for mange år siden - han hadde vel forventninger med tanke på alle disse kjente navn han nå skulle møte ansikt til ansikt - hva sier han så? Jo hør!: Jeg ble forundret over hvor små de store var.
   Nei, likesom Den Hellig Ånd selv er kommet for å herliggjøre Jesus, og ikke seg selv, er det også vår oppgave!
   Paulus var rykket inn i den tredje himmel - det vitner han om, men selv da som om det bare skulle være en han kjente - men om det han så og hørte der, sier han, at det er «det ikke er tillatt for et menneske å tale.» (v.4). Det var usigelig! I dag kan du gå til kristne bokhandler og kjøpe den ene bok etter den andre som mennesker som angivelig skal ha vært i himmelen. Er det usigelig det de har sett og hørt der, der de har vandret omkring med Jesus, som de hevder? Nei, de har jo skrevet bøker om det!
   Hold deg langt borte fra det! Jeg skal gi deg iallfall to ord til som avslører dette, i tillegg til det vi nå har hørt av Paulus. Det er ord av Jesu egen munn: Først svaret den rike mann i fortapelsen får av Abraham, da han ber om at Lasarus, som også var død, måtte sendes til hans brødre med vitnesbyrd - for da ville de nok komme til tro. Hør Herrens ord: «Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.» (Luk. 16,31).
   Men nå i våre dager skulle Jesus altså nettopp satse på dette?
   Et annet ord av Herren: «For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!» (Mt. 23,39).
   Vi ser kun Jesus i Den Hellige Ånds vitnesbyrd om Ham!

   Til slutt, noen ord om denne berømte tornen i kjødet. Når folk taler om torn i kjødet, så omtales det gjerne som en ren plage. Som om Gud skulle ha noen glede i å plage mennesket. «For det er ikke av hjertet Han plager eller bedrøver menneskenes barn,» står det. (Klag. 3,33). Han gjør det altså - Han plager og bedrøver menneskenes barn, men ikke av hjertet! Det er altså ikke plagen i seg selv som er av Guds hjerte, men frukten av den. Det er fordi det må til, om du skal bli berget, eller brukelig for Han, så lenge du er her. Hvor mange er ikke blitt stanset opp, og berget for evigheten nettopp ved at det kom noe på i livet - og hvor mange er ikke blitt bevart hos Herren ved det samme? Ja, det vil først evigheten åpenbare! Gode dager er ei alltid det beste!
   Det er jo dette som åpenbares oss i det som skjedde med Paulus her. Det var til gagn for Paulus dette - og også for de mennesker han skulle forkynne for - det bevarte ham i nåden! Uten dette ville Paulus gått tapt! Han fikk denne plagen som en gave! Heller ikke han så det av seg selv, før Herren åpenbarte ham det - tre ganger ba han derfor om at den måtte bli tatt fra ham. Og hør hva denne plagen, denne tornen var: «En Satans engel som skal slå meg!» (v.7). En Herrens apostel plaget av en demon! kan det være mulig? Ja, det var ikke bare mulig, det var endatil en Guds gave! Men så er det jo mulig også i dag!
   Hør! Du skal få be Herren fri deg fra alt som måtte plage deg her på jord - og gagner det deg, så gjør Han det og i sin tid, det har du Hans ord på - men du skal slippe å tro at det er noe galt i ditt gudsforhold om det ikke skjer!
   Det er dette som er så velsignet med det sanne Guds ord - det setter i frihet! Under alle forhold skal du få regne med nåden, du som har tatt din tilflukt til Ham! Det eneste som viser deg med full sikkerhet, at Herren elsker og vil ta imot også deg, er Golgata! Er dette at Han sendte sin Sønn hit ned!
   Din skrøpelighet, som du nok ofte ser som et hinder, det er tvert imot Guds mulighet! Det så Paulus gjennom dette. Paulus ble vis! Paulus fikk et svar på sin bønn, som gjorde ham vis, og denne visdom deler han så med oss: «Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.» (v.9).
   Du blir vel heller skremt du, når du ser og erfarer din skrøpelighet? Men igjen: Den er Guds mulighet! For det er Kristi kraft som skal gjøre det - det er Kristi kraft som skal virke i verden, ikke du! Men jeg må vel erfare Kristi kraft i meg? Var det det Paulus erfarte? Nei, han erfarte jo egen skrøpelighet! Men da han visste at Kristi kraft derfor var virksom, gikk han i tro!
   Å, vi har mye å lære, ikke sant? Men sier Herren: «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Joh. 8,32).
   Hva sier så Ordet om Guds sanne menighet i verden? Vi skal ta med ett og samme ord både fra Det Gamle Testamentet og Det Nye, og se at det alltid har vært slik: Først David: «Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.» (Slm. 44,23). Og så Paulus, som henviser nettopp til dette ordet fra Salmenes bok: «Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår.» (Rom. 8,36). Slaktefår! Men i disse elendige er altså Guds kraft virksom i verden! Ikke i de store, men i de små! Og da kan vi jo spørre: Er det blitt mørkt i vår tid?
   Hvor er du, min venn, som sitter her i kveld, i forhold til dette?
   Hans nåde er nok!

E.K

Våkn opp!

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6

Rom. 13, 11 - 14

   11. Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er inne da vi må våkne opp av søvne, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen. 12. Det lir med natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen. 13. La oss ferdes sømmelig, som om dagen - ikke i svir og drikk, ikke i utukt og skamløshet, ikke i strid og misunnelse. 14. Men ikle dere Herren Jesu Kristus. Og ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær!

   Våkn opp! Guds ord taler mye og alvorlig om dette med åndelig søvn, åndelig årvåkenhet, åndelig edruelighet o.l. - og her skriver altså apostelen om det til romermenigheten den gang! Vi tenker gjerne: Kunne det være nødvendig? Vi har - ikke minst gjennom de karismatiske strømningene de siste tiårene, fått et tilnærmelsesvis glansbilde av de første menigheter. Der var det likesom som det skulle være!
   Du skal ikke ha lest særlig lenge i apostlenes brever til disse menighetene, før du mer enn aner, at det var slett ikke den sanne situasjon. Ta bare for deg den tragiske situasjon i galatermenigheten. Det er vel den avsporing som ligger nærmest for oss, som gjerne regner oss til den mer konservative fløy av den lutherske greinen. Å begynne å regne med lovgjerninger i frelsens sak. Eller for å si det på en annen måte, som vi kanskje skjønner bedre: Å begynne å regne med vårt kristenliv i frelsens sak! At vi lever slik og slik, og ikke slik og slik! At vi gjør det Gud byder oss i sin lov rett og slett!
   Kanskje begynner denne avsporing å rykke innpå oss da? Det er en avsporing! Det kan vel knapt ropes høyt nok. Hei min kjære venn, du går fortapt! Det er ikke gitt oss mennesker noe annet til frelse og salighet enn Jesus Kristus og Ham korsfestet!
   Er det sant det du vel vitner så ofte om - er det virkelig sant - hvordan kan du da begynne å tenke på dine gjerninger og ditt liv i denne sammenheng da? Det ene slår jo det annet i hjel! Våkn opp! Eller som apostelen forkynte galaterne: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?» (Gal. 3,1-3).
   Trengte du å høre dette igjen? Denne avsporing har gjort ordet galater til et skjellsord i kristen sammenheng i all ettertid! Likevel er det så få som frykter for denne avsporing - og årsaken er vel den at den synes så tilforlatelig for det kjødelige menneske - det kristeligreligiøse menneske. Man søker jo bare å øke sin fromhet! Det må vel være bra!
   Men korintermenigheten da - hva med dem? Jo, der finner du karismatikeren. Ikke den ekte som det dufter liv av, fordi han lever i evangeliets frihet, men den det dufter død av, fordi han lever under lovens vilkår! Han som har fått sin trøst mer og mer i det han opplever, føler, det som skjer osv. Det er til disse apostelen skriver det velkjente ord: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor. 2,2).
   Det er ingen apostel som kan skrive med autoritet til slike i dag, derfor svermer de også fritt alle vegne - men denne apostelens ord, står der jo fremdeles, så de er uten unnskyldning, om de ikke vil legge øret til det, og ta det med seg innfor Herren i en sann ransakelse.
   Dette vi ser her i dag, har ikke sin årsak i at evangeliet forkynnes for fritt, som enkelte hevder, og vi burde ta loven mer i bruk - det har sin årsak i avkristning! Og hva er nå egentlig avkristning? Mange tenker da først og fremst på at man forlater kristne normer i samfunnet, spredning av umoral i det offentlige rom o.l., men det er jo bare frukter av avkristning. Avkristning er jo et frafall bort fra Kristus! Man har ikke lenger med Jesus å gjøre! Og da har dette noe med evangeliet å gjøre! Det er ikke et sant evangelium - det vil si, Guds evangelium, man møter, men et som er ispedd lov og moral! Etikk er blitt en del av evangeliet! Ikke nødvendigvis bevisst hos alle, men det er likesom blandet inn i deigen, slik at du får det med deg nærmest umerkelig! Det er en åndelig forførelse som sniker seg inn, hvor lov ikke lenger får være lov, og evangelium ikke lenger får være evangelium!
   Hva er da evangeliet? Paulus sa det jo blant annet i det verset han sendte til korinterne: «Jesus Kristus korsfestet!» Jesus fra Nasaret helt og holdent gjeldende i ditt sted innfor Gud! Ja men, dette handler da ikke om deg - det handler om Jesus!
   Hva gir han så for dette selvstrevet ditt? Det er harde ord: «Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere!» (Gal. 5,12).
   Dette skriver han om dem som fører andre inn under en slik lære!
   Da først begynner vi kanskje å skjønne noe av den umoral, som brer seg langt inn i våre rekker i dag! Slik begynner da også teksten vår, at «vi må våkne opp av søvne!» En sovende kan da ikke gå ut i kampen - det forstår vi jo, når det gjelder alminnelig strid. Han må jo først våkne! Men det gjelder ikke noe mindre i åndelig strid! Først må du våkne! Ellers blir du jo farlig - men farlig for dem du ikke skulle være noen fare for! Du hugger mot dem du skulle kjempe med og for, og stiller deg som støtte for dem som angriper Guds rike!
   De åpenbare angrep som vi ser en del av i dag, er jo ikke farlige. Til og med verdslige mennesker ser hva det er. Det er verre med den åndelige gift som sprer seg som en nærmest usynlig tåke, og lammer og forvirrer! «Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg,» sier apostelen oss. (Ef. 5,14).
Kristus må lyse for deg, ellers går du feil! Ja, du er nødt til å gå feil - for Jesus er lyset du har fått å vandre i! «Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh. 8,12).
   Når det gjelder livet vårt her på jord som kristne - hvordan kan det være mulig, at vi må innprente at kristne ikke skal leve i det Guds ord fordømmer som synd? Når vi sier at dette ikke er det avgjørende for din frelse, så tenker mange - ja, men da kan jeg jo bare leve fritt i det! Hvordan kan du komme på den tanken, dersom du lever med Jesus? Synes du Jesus og synd går greit sammen? Døde ikke Han for syndens skyld?
   På bakgrunn av dette - la oss spørre: Hva er da årsaken til at dette er så utbredt iblant oss i dag? Svaret burde jo være innlysende! Man lever ikke med Jesus!
   Her nevnes flere ting - tenk bare på dette: «- ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær.» (v.14). Hvordan kler du deg? Hvordan fremstår du for det annet kjønn? Du som er en kristen ungdom, hvordan og ved hva vil du vinne deg en kristen ektefelle? Ved seksuell utstråling? Tror du virkelig det er den rette vei for en kristen? Da vil jeg igjen spørre: Lever du med Jesus?
   «Svir og drikk, utukt og skamløshet,» blir jo også stadig mer utbredt blant kristne dessverre - men noe vi nok skulle stanse mer for er dette han skriver: «- i strid og misunnelse!» (v.13). Han kaller dette her å vandre usømmelig! Usømmelig - det vil si noe som ikke passer seg!
   Disse ting som Guds ord fordømmer som synd, de passer seg jo ikke for noe menneske - mennesket som en gang ble skapt i Guds bilde - men det passer seg jo i særdeleshet ikke for dem som Guds bilde skal være gjenopprett i! Dette forstår vi da, ikke sant?
   Men trekke noe fra, eller legge noe til din frelse, kan du ikke gjøre, da den jo er helt og fullt i en annen person - nemlig i Jesus Kristus, som allerede behørig nevnt!
   Og dette må behørig nevnes blant oss! Det er absolutt nødvendig til menneskers frelse, at det ikke blandes noe inn i evangeliet! Det beror for Gud fullkomment på hva Jesus er og har gjort for oss arme stakkarer, derfor må det også få være slik for oss alle!
   Men du som lever med fredsfyrsten, holder du ikke fred med andre, så langt det står til deg? «Men akk, du har et kjød Som alltid gjør deg møye, Det er jo dømt til død, Men vil seg ikke bøye!» Du må bare ikke glemme at det står ved lag - det er jo dømt til død!
   Når en taler om de kristnes livsførsel, er det de som mener det er lovisk tale - men det skyldes i tilfelle nettopp åndelig søvn, at en ikke er i stand til å skjelne. Lovisk blir det først om en tillegger det frelsesbetydning! Og det er det også så altfor mye av iblant oss, mer og mindre fordekt. Når du går hjem i kveld, så spør deg selv alvorlig: Hva er det som blir meg til frelse? Om du skulle dø av forgiftning, så spilte det svært liten rolle hva slags gift du døde av, når skaden først var skjedd!

   Du som sitter her i kveld - Jesus døde for deg! Det er alt som skal til for at du, trygt og fast skal nå det skjønne land, som snubler gang på gang! Det er dette du for all del ikke må snuble i, for da er alt tapt! Hold du deg til Jesus, Hans nådes ord til deg, så skal Han sørge for at du ikke snubler og blir liggende her! Han er den gode hyrde! Han er - just nå! Og kommer aldri i evighet til å bli noe annet enn hva Han faktisk er!

E.K.

Indescribable..

The cutest girl ever :-)

Andakt av C. O. Rosenius

Gleden i Herren

«Gled dere i Herren alltid. Igjen vil jeg si: gled dere».   (Filip. 4,4)

Denne oppfordring til glede gjelder dem som ved Guds nåde er født på ny, de som er Guds barn og eier den allmektiges vennskap. Disse har i sannhet grunn til å glede seg alltid selv om sorg og ulykker rammer dem. Er de ikke alltid glade, så er de likevel alltid lykkelige - og derfor burde de alltid være glade.

Men ingen kristen er utlært i denne kunst. Følelsene veksler som skyer på himmelen, men dypere og varigere enn den glede vi føler, er troens glede. Og det er den apostelen tenker på her når han sier: «gled dere alltid.» Og hemmeligheten ved den glede ligger i det som kommer like etterpå: «i Herren.» Ikke i sølv eller gull, ikke i lyst og sang, ikke i helbred og styrke, ikke i kunst og visdom, heller ikke i vennskap og velvilje fra mennesker, nei, ikke engang i gode gjerninger eller frukter av tjenesten - men i Herren.

De ekte barn som er under Den Hellige Ånds tukt, får sjelden lov til å glede seg så lange stunder i noe av dette. For det ene er dette alltid en kortsiktig glede, og for det andre kan det bli en farlig glede, som drar hjertet bort fra Herren. Han alene vil være vår eneste glede, og den som vil glede seg alltid - ja evig - må ha sin glede i Ham

Dare to share this video…

Paul Washer – The Shocking Youth Message

This is a very powerful sermon!!!

John Piper “Don’t Waste Your Life"!”

Det Gamle Evangelium - Luther

Om Evangeliene

 

Av «En liten undervisning om hva man skal søke og vente seg i evangeliene.»

Da det nå ikke er mere enn én Kristus, så er det og kan det heller ikke være mere enn ett evangelium. Og da Paulus og Peter ikke lærer noe annet enn Kristus, slik som før er sagt, så kan heller ikke deres brever være noe annet enn evangeliet.

Ja, det gjelder også om profetene, at fordi de har forkynt evangeliet og talt om Kristus, hvilket jo også Paulus her omtaler, og som enhver visselig vet, så er deres lære, just der hvor de taler om Kristus, intet annet enn det sanne, rene, rette evangelium, som om Lukas eller Matteus hadde skrevet det.

Som f. eks. når Jesaja i det 53. kapittel taler om hvorledes Kristus skulle dø for oss og bære våre synder, så har han her skrevet det rene evangelium. Og jeg sier for sant, at den som ikke griper den oppfatning av evangeliet, han vil aldri kunne bli opplyst av Skriften eller finne den rette grunn i den.

For det annet må du ikke gjøre en Moses av Kristus,*) som om han ikke gjorde noe mere enn å undervise og gi eksempel, slik som jo også de andre hellige gjør, som om evangeliet skulle være en lære - eller lovbok.

*) D.v.s. ikke gjøre Kristus til en blott og bar lovgiver.

Derfor skal du gripe Kristus, hans ord, gjerning og lidelse på dobbelt måte.

For det første som et eksempel, som blir fremstilt for deg, og som du skal følge og gjøre etter, som Peter sier i 1. Pet. 2, 21 «Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel.» Altså, slik som du ser at Kristus ber, faster, hjelper menneskene og viser dem kjærlighet, slik skal også du gjøre, både mot deg selv og din neste.

Men dette er dog det minste ved evangeliet. Og med dette alene kan det ikke en gang kalles evangelium. For hermed er Kristus ennå ikke til større nytte for deg enn en annen hellig. Hans liv blir hos ham selv og gir ikke deg noen hjelp. Og kort uttrykt, denne måte å gripe Kristus på gjør ikke noen til en kristen; den skaper kun hyklere; og du må ennå komme meget høyere opp, skjønt det nå i lang tid har vært sjelden at man har preket om den aller beste måte å gripe Kristus på.

Evangeliets hovedstykke og dypeste innhold er dette, at før du griper Kristus som et eksempel, må du først ta imot ham og erkjenne ham som en gave, som blir gitt deg av Gud og er din egen, så at når du ser på ham eller hører at han gjør eller lider noe, så tviler du ikke på at han selv, Kristus, med denne handling og lidelse er din, og at du kan forlate deg på ham, like så sikkert som om du selv hadde gjort det, ja; som om du selv var den samme Kristus.

Se, dette er å erkjenne evangeliet rett, det er å erkjenne rett Guds overvettes godhet, som ingen profet, apostel eller engel har kunnet uttømme i sin tale, og som intet hjerte tilstrekkelig kan undre seg over og begripe. Dette er Guds kjærlighets store ild til oss. Ved den blir hjertet og samvittigheten glad, rolig og tilfreds. Dette er å forkynne den kristelige tro. Derav har denne forkynnelse navnet: «Evangelium», det vil på vårt mål si det samme som et glad, godt, trøstefullt budskap. Og etter dette budskap kalles apostlene de tolv budbærere.

Om dette sier Jesaja i kap. 9, 6: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt.» Er han oss gitt, så må han være vår; så må vi også ta imot ham som vår. Og det heter i Rom. 8, 32: «Hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?» Se, når du slik tar imot Kristus som en gave, gitt deg til eie, og ikke tviler på dette, da er du en kristen. Troen frelser deg fra synd, død og helvete, og gjør at du overvinner alle ting. Akk, ingen kan tale nok om dette. Men nå lyder det klagemål, at skjønt evangeliet alle dager blir prist, så er dog denne preken forstummet i verden.

Når du nå således har Kristus som din salighets grunn og ditt høyeste gode, så følger derpå det annet stykke, at du også griper ham som eksempel, og også gir deg hen til å tjene din neste, slik som du ser han har gitt seg hen til deg. Se, der er tro og kjærlighet i gang, der oppfylles Guds bud, og mennesket er glad og uforferdet til å gjøre og holde alle ting. Se derfor just på dette: Kristus, som en gave; nærer din tro og gjør deg til en kristen. Men Kristus, som et eksempel, utfører dine, gjerninger. Disse gjør deg ikke til noen kristen, men de utgår fra deg som kristen, etter at du først ved Kristus er gjort til en kristen.

Likesom nå gave og eksempel kan skjelnes fra hinannen, således kan man også skjelne mellom tro og gjerning. Troen har ikke noe av deg; den er kun Kristi verk og liv. Gjerningene derimot, har noe av deg; men de skal dog ikke være dine egne, men være gjort for din neste.

Så ser du da, at evangeliet ikke egentlig er en bok med lover og bud, som fordrer vår gjerning av oss; men det er en bok med guddommelige løfter, hvori Gud lover, tilbyr og gir oss alle sine goder og velgjerninger i Kristus.

Men at Kristus og apostlene gir megen god lære og utlegger loven, det er å regne blant velgjerningene, likesom et annet Kristi verk. For det å lære riktig er ikke den minste velgjerning.: Derfor ser vi jo også at han ikke på en forferdelig måte trenger inn på oss og driver oss slik som Moses gjør i sin bok, og som det er budets art, men mildt og kjærlig lærer han oss, sier kun hva som skal gjøres og lates, hva som vil møte dem som gjør ondt og dem som gjør godt; men han driver og tvinger ikke noen. Ja, han lærer oss også så mildt, at han mere lokker enn befaler. Han begynner med å si:
«Salige er de fattige; salige er de saktmodige» o.s.v. Og apostlene anvender i alminnelighet disse ord: «Jeg formaner, jeg ber, jeg bønnfaller» o.s.v. Men Moses sier: «Jeg befaler, jeg forbyr»; og samstundes truer og forferder han med gruelige straffer og piner. Etter denne undervisning kan du på en nyttig måte lese og høre evangeliene.

Når du nå åpner evangelieboken, og leser eller hører hvordan Kristus kommer hit eller dit, eller noen blir brakt til ham, da skal du gjennom dette fornemme prekenen eller evangeliet, hvorved han kommer til deg eller du blir brakt til ham. For det å preke evangeliet er intet annet enn dette at Kristus kommer til oss, eller man bringer oss til ham. Men når du ser hvordan han virker og hjelper noen som han kommer til eller som blir brakt til ham, så skal du vite at dette virker troen i deg, og at Kristus gjennom evangeliet nettopp tilbyr deg den samme hjelp og godhet. Når du her holder stille og lar ham gjøre vel imot deg, det vil si, når du tror at han gjør vel imot deg og hjelper deg, så har du også visselig dette, da er Kristus din og er skjenket deg til gave.

Dernest er det nødvendig at du gjør deg et eksempel av dette, og hjelper din neste og handler mot ham på liknende måte, så at også du blir gitt din neste til gave og eksempel. Herom sier Jesaja i kap. 40, 1: «Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop til det at dets strid er fullendt, at dets skyld er betalt, at det har fått av Herrens hånd dobbelt for alle sine synder.»

Disse dobbelte goder er de to stykker i Kristus: Gave og eksempel. Disse to er også antydet ved de to stykker i den arvelodd som Mose lov tilegner den førstefødte sønn, og likeså ved mange andre liknelser.

Nå er det enn videre visselig synd og skam at det er kommet så langt med oss kristne, og at vi har vært så dovne i evangeliet, at vi ikke alene ikke forstår det, men også først og fremst trenger til at man med andre bøker og utlegninger viser oss hva vi skal søke og vente oss i evangeliet. Og dette så meget mere som apostlenes evangelier og brev er skrevet just i den hensikt, at de selv vil være slike visere som viser oss inn i Skriften hos profetene og Moses, det gamle testamente, for at vi der selv skal lese og se hvordan Kristus er blitt svøpt i kluter og lagt i krybben, det vil si, hvordan han er innesluttet i profetenes skrift.

Der skulle vår studering og lesning øve seg, og se hva Kristus er, hvortil han er gitt, hvordan han er blitt lovet, og hvordan hele Skriften sikter på ham. Som han selv sier i Joh. 5, 46: «Hadde dere trodd Moses, da hadde dere trodd meg; for det er om meg han har skrevet.» Likeså (v. 39): «Dere ransaker skriftene, og det er de som vitner om meg.» Dette er også Pauli mening, når han i første kapittel av brevet til romerne sier i sin hilsen, at «evangeliet er lovet av Gud ved profetene i hellige skrifter.» Derfor skjer det at evangelistene og apostlene alltid viser oss hen til Skriften og sier:
«Så står skrevet»; likeså: «Det skjedde, for at profetenes skrift skulle oppfylles» o.s.v. Og i Apostlenes gjerninger 17; 11, hvor tessalonikerne med stor lyst hørte evangeliet, der sier Lukas at de daglig hadde gransket ,i skriftene, om dette hadde seg slik.

Idet Peter således skriver sitt brev, sier han like i begynnelsen (1. Pet. 1, 10-12): «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som dere skulle få, idet de ransaket hvilken eller hvordan en tid Kristi Ånd som var i dem, viste frem til, når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter; for det ble dem åpenbart at de ikke tjente seg selv, men oss med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen, dette som englene attrår å skue inn i.»

Hva annet vil Peter med dette enn å føre oss inn i Skriften? Som om han ville si: «Vi preker og åpner Skriften for dere ved den Hellige Ånd, for at dere selv skal kunne lese og se hva den inneholder, og hvilken tid profetene har skrevet om.» Slik som han også sier i Ap. gj. 3,'24: «Også alle profetene fra Samuel av og deretter, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.»

Derfor sier også Lukas i det siste kapittel (v. 45), at «Kristus opplot deres forstand, så de kunne forstå skriftene». Og Kristus sier i Joh. 10, 9: «Jeg er døren; den som går inn gjennom meg, han blir frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne føde.»

Således er det visst og sant at evangeliet selv ved sitt fingerpek og sin undervisning fører oss inn i Skriften. Likedan ville også jeg med denne fortale gjerne vise evangeliet og gi undervisning om det.

Men se nå bare, hvilke fine, pyntelige, fromme barn vi er! For at vi ikke skal studere i Skriften og der lære om Kristus, holder vi hele det gamle testamente for intet; det skal nå være forbi og ikke gjelde mere. Og dog har det alene det navn at det heter hellig skrift, mens evangeliet ikke egentlig skulle være skrift, men muntlig ord, som bar skriften fram, slik som Kristus og apostlene har gjort.

Derfor har heller ikke Kristus selv skrevet noe, men har kun talt. Og han har ikke kalt sin lære skrift, men har kalt den evangelium, det er et godt budskap eller en god tidende, som ikke skal forkynnes med pennen, men med munnen. Men slik løper vi i vei, og lager av evangeliet en lovbok og en lovlære, av Kristus en Moses, av Frelseren bare en lærer.

Hva skulle vel ikke Gud sende over så dumt og vrangt et folk? Det er rimelig at han har latt oss fare i pavens lære og menneskeløgn, fordi vi lot hans skrift fare og istedenfor hellig skrift måtte lære de forordninger som kommer fra en løgnaktig narr og ond slyngel.*)

* Luther mener her paven.

Gud gi at det rene evangelium dog måtte bli kjent hos de kristne, så dette mitt arbeide helst ikke var til noen nytte eller nødvendig. Da var det sikkert håp om at også den hellige skrift igjen kom fram og kom til sin verdighet.

Dette får være nok til fortale og til undervisning på aller korteste vis. I utlegningen vil vi si mere om dette. Amen.